Befalselev Hovda

Go to gate GVK for boarding

2012-01-18T21:27:00.003+01:00

Du vet moroa er over når sersjanten avslutter pausen med å skrive «KONTRÅLL Å VASJLING» på tavla og ber oss om å ta litt ansvar for egen læring og pugge til eksamen på fredag.

Neida, han er absolutt ikke hverken idiot eller dyslektiker. Han er bare på samme humorfrekvens som oss. På samme bølgelengde. Innenfor rekkevidde. Du vet, på radaren.

I heftet mitt leser jeg om EIVÆXXEN som pleier å sirkle rundt over havet og overvåke, mens jeg prøver å lære meg systemet jeg skal bruke for å kunne lære noe som helst innenfor kontråll å vasjling.

GKV har så langt vært en dans på roser, eller skyer om du vil. Vi tok av straks etter at den grunnleggende historien var mottatt og forstått(eller erkjent for de som prater militær).

Vi flakser mellom klasserom om simulatorer som vi var små flygplan. Touch and go i messa før vi klatrer tilbake i klasserommet for å lære mer om RADAR, som faktisk er en forkortelse(!), og alt annet grunnleggende kontroll og varsling fører med seg.

Ikke før etter middag eller endt kveldstjeneste går vi inn for landing på kaserna hvor vi taxer ustanselig mellom treningsrom og lekselesing. Best å ikke gå i veien på rullebanen, for da kan det hende du havner i feil propell..

Etter en god natt med refueling og grundig overhaling av rom, er vi nok en gang klare for å boarde klasserommet. Vi møter opp til check in, og hovedinstruktør sjekker at alle har lest godt på boarding passene sine i helgen med en prøve i forrige ukes lekseflights.
Beste elev får en prøvetur med F-16.

Kødda.

…eller gjorde jeg det?

Julflygplan.

Stol på meg, jeg har gjort det før.

2012-01-17T16:00:00.002+01:00

Å ha tillit til en person er en handling som kun kan vises i gjerning, og ikke i ord. Å fortelle noen at du stoler på personen er en tillitserklæring, men det er ikke før du lar deg falle i armene til vedkommende at du faktisk viser at du stoler fullstendig på personen.

Jeg stoler på deg, derfor lar jeg deg se tvers gjennom meg når du ser på meg.

Tillitsfull, eller naiv. Jeg er begge deler. Men er det naiv å se det beste i folk slik at man lett viser tillit og tror at mennesker stort sett vil meg vel?
Som alltid er det en balansegang som er det beste, men jeg er nok en av dem som heller litt mer over på den naive siden og smiler tilbake til alle som smiler til meg.

Jeg har din tillit, derfor forteller du meg hemmeligheten din.

Blir tilliten brutt, er dette som et knust speil. Man kan reparere det igjen, men man vil fortsatt se sprekkene i speilbildet.
Du må gjerne love at du skal gjøre det godt igjen hver dag for resten av livet ditt, men ingen kan klare å overse sprekkene i forholdet dersom tilliten er brutt.
Sårene i hjertet ditt. Sprekkene i speilet. De vil etter hvert leges og sprekkene kan du bli vant til, men du har fortsatt minnene i bakhodet, og det ødelagte speilet burde du egentlig bare kvitte deg med.

Vis verden tillit, men ikke la deg misbruke. Det skal lønne seg å være snill, sier alltid min kjære mamma. Men pass deg for de som ikke har like gode hensikter som deg selv.
Jeg siterer meg selv; idioter finner du over alt. So true.

Rekrutt Hovda går igjen.

2012-01-10T21:15:00.002+01:00

Svaret på gårdagens konkurranse er selvfølgelig ikke meg eller mamma, men min kjære søster; Anine!

Søster følger i disse dager mine bittesmå fotspor rundt på Madlaleiren og er fra i går rekrutt ved Luftforsvarets Rekruttskole på Madlamoen.
Jeg er så stolt at jeg nesten holder på å sprekke litt. Min entusiasme for Forsvaret har smittet over på Anine og nå er det hun som flakser rundt i grønt borte i Stavanger.
Heldigvis for henne er hun nok hakket mindre forvirra enn meg da jeg hadde mitt første møte med Forsvaret. Grunnen er nok ene og alene at hennes storesøster er forsvarsnerd så det holder, og har fôra henne med informasjon og historier i over to år i forkant.

At hun nå med haugevis av smilefjes i meldingene kan meddele at hun TRIVES og HAR DET BRA gjør at jeg blir om mulig ennå gladere enn jeg allerede er. Jeg kan nesten føle at jeg gjenopplever rekrutten via henne.
For rekruttperioden er noe jeg ser tilbake på med et kjempestort smil om munnen og av og til kunne ønske at jeg tok enda bedre vare på da jeg var der.. Men gjort er gjort, og nå er det den andre lille Hovdaen sin tur til å spy etter 3000-metere (ikke bli redd nå da, Anine!) og få latterkramper sammen med hele troppen under SLO-leksjoner.
Jeg kan nesten ikke tro det, men min egen søster er nøyaktig der jeg var for to og et halvt år siden, og jeg kan nesten ikke vente på å få høre ALT om resten av året hennes!

Jeg ville selvfølgelig vært stolt uansett hva hun gjorde, men når hun velger Forsvaret fremfor folkehøyskole, rører hun ved et ekstra kjært punkt i hjertet mitt.

Jeg håper du kommer til å trives like mye som jeg gjorde, kjære Anine. Vær så sta som bare ekte Hovdaer kan, og jeg kan garantere at det kommer til å gå knallbra med deg.

Jeg er glad i deg!!

Gjettekonkurranse!

2012-01-08T23:18:00.000+01:00

Alle må gjette!

Hvilken Hovda er det som har sin første dag som rekrutt på KNM HH idag?

Hint: Det er ikke meg.

Følgende kommer ikke til å sjokkere deg.

2012-01-06T21:10:00.003+01:00

Epleskrotten jeg lova å skrive om var bare en tease.

Idag skal jeg skrive om...

Meg selv.

Stort sjokk, selvfølgelig. Personlig blogg og greier.

Jeg har kanskje ikke skrevet så ekstremt mye om meg selv, eller jo. Men uansett!

Når man bytter arbeidsplass, bytter skole og bytter linjer kommer stort sett alltid den tradisjonelle runden hvor man setter seg i ring eller må gå frem til kateteret(OMG) for å snakke pent om seg selv. Jeg har ikke noen vanskeligheter med å snakke om meg selv. Jeg synes det er kjempegøy å snakke, sånn generelt. Til glede(og frustrasjon) for de fleste rundt meg.

Ord jeg vil beskrive meg selv som er som regel glad, engasjert, distré, omsorgsfull, tilstedeværende, nerdete, pratsom, frempå, usjenert, følsom, humørfylt, omgjengelig osv.
Men det ordet jeg aldri brukte om meg selv, før nå, var ordet sta.
Sta, som jernet. Påståelig nok til å irritere vettet av folk og så sikker i min sak at jeg ikke engang vurderer å dobbeltsjekke om det faktisk er slik.

Oppdagelsen kom på en av øvelsene vi hadde med GBK på Kjevik. Vi hadde en del caser som skulle lære oss en del om hvordan vi fungerte som personer og i laget, men for meg kom de største oppdagelsene på hvordan JEG faktisk er.

Jeg er sta. Forbanna sta. Og jeg har skremmende stor påvirkningskraft.

Vi hadde en case hvor vi skulle diskutere oss frem til diverse svar på spørsmål, og til tross for at jeg var den i laget som hadde flest feil svar(Kan du tro det?!), så var jeg en av de tre som hadde fått igjennom flest felles svar i laget.
Oppdagelsen var overraskende, men jeg tok det hele med fatning. Okay, så laget har tillit til meg. Herlig. Fint! Men okay, jeg er så sta og påståelig at jeg kan få gjennom svar som faktisk ikke stemmer overens med virkeligheten..?
En enorm vekker for min del. Så nå bør jeg kanskje begynne å vurdere om jeg ikke alltid har rett og faktisk begynne å vurdere å høre på andre enn meg selv om jeg er helt sikker på at jeg har rett.

Herregud, jeg må jo høres ut som den verste hurpa som kun kjører egotripp og overkjører alle andre.

Jeg tror ikke jeg fremstår slik, for jeg overkjører med et lurt smil og store ord, selvtillit og stort engasjement. Så da er det kanskje ikke så ille å bli overkjørt, hvis hun som kjører over deg smiler til deg og forklarer med så stor overbevisning at det var din egen feil at du ble påkjørt at du faktisk tror på det selv..?

Moralen er vel at jeg ikke alltid har rett, så ikke hør på meg. Jeg prater stort sett bare tull og hvis jeg er helt sikker på at jeg har rett, så er sannsynligheten større for at jeg tar feil.

Selvinnsikt kan læres. Heldigvis.

Hallo, verden.

2012-01-04T22:54:00.003+01:00

Hadet, Kjevik.

Hallo, Mågerø.

Hallo, VERDEN!!

Jeg har vært på Mågerø i nøyaktig to døgn, og jeg er allerede evig positiv til at dette er noe jeg virkelig, VIRKELIG, har lyst til å bli kjempegod i!
Hvis jeg bare kan fått fikset denne elendige døgnrytmen jeg har pådratt meg i ferien, som gjør at jeg får mest lyst til å faceplante i senga og dø med en gang vi er ferdige for dagen, så vil nok dagene blir noen bittesmå hakk bedre.
Men bare litt, for jeg synes Mågerø er helt herlig. Offiserene og elevene, eller kolleeeger som jeg snart kan begynne å si, er fantastisk hyggelige. Fordi Mågerø er en ganske liten leir blir miljøet mye mer intimt enn på andre større leirer, som f.eks. Kjevik, og det merkes godt.
Hun som styrer oss rundt, og er sjef over han som også styrer oss rundt, får ikke helt bestemt seg for om hun er nestkommanderende klassesjef eller fagansvarlig. Men hun er i hvert fall supersjef over saueflokken vi kaller en klasse her på Luftforsvarets Kontroll og Varslingsskole.

Vi har allerede fått drøssevis av omvisninger på leiren og inne i fjellet, der vi skal jobbe. For det er jo ikke noen hemmelighet at det er inne i fjellet det virkelig er action 24/7. Å høre på hvordan de jobber med skjermene, og hvordan de snakker med hverandre, gjør at jeg egentlig får mest lyst til å bare sette meg ned ved en ledig PC og hamre løs på tastaturet mens jeg brøler diverse bokstaver i det fonetiske alfabetet inn i mikrofonen og håper at jeg får svar i andre enden.
Risikoen hvis jeg gjør det er jo at jeg ikke får lov til å fortsette utdanningen fordi jeg er utilregnelig og litt for gal til å fortsette i Forsvaret i det hele tatt….
Så jeg dropper det. Jeg skal heller lære meg de femten tusen forkortelsene de bruker til daglig slik at jeg kan forstå halvparten av det de sier.
Jeg trodde jeg var flink til å forstå og lære meg forkortelser, men her skjønner jeg faktisk mindre for hver time føler jeg. WTF, FML FTW. LOL.

Jeg må også innrømme at jeg har vært utrolig lat hva gjelder blogging siste måneden, og hvis jeg skal oppsummere alt som har skjedd kan vi sitte her til jul. Så det utgår med drithøye kneløft.
Saken er at vi har hatt femten avsluttende eksamener i GBK (Grunnleggende Befalskurs) og i juleferien var jeg rett og slett bare lat.
Jeg sier det slik jeg sa det til klassesjefen min. «Jeg er jo menneske.. Og det er jo menneskelig å være litt lat.» Ja, han var jo enig i det. Jeg var lit lat.
Så akkurat lat nok til å ligge i senga i timesvis med PC’n i fanget, men ikke faktisk finne på noe interessant å skrive morsomt om og finne passende bilder til. Jeg gidder ikke unnskylde meg, du ville sikkert gjort det samme. Ved mindre man er Supermarie som ser ut til å finne bloggeenergi i hva som helst. I morra skriver jeg om epleskrotten min eller thermokoppen min hvis jeg er inspirert nok, ass.

Jeg digger Mågerø, og jeg tror vi kommer til å få mange fine måneder sammen.

Fikk serviceuniformen en uke før vi skal bruke den. Forsvaret i et nøtteskall.

2011-12-08T21:56:00.003+01:00

Tags:
Luftforsvarets permuniform, Luftforsvarets serviceuniform, dårlig passform, båtlue, jævla båtlue, hvor er høylua?, vil ha høylua, støvletter, vonde sko, rakna strømpebukse, for stort skjørt, for stor jakke, for stort belte, slips, vanskelig, kan ikke knyte slipsknute, kaldt ute, varmt inne, mangler distinksjoner, rekruttfølelse, vil ikke reise i denne, reiser i grønt, gleder meg til kirkparade.

Evighetsmoen

2011-12-06T21:35:00.004+01:00

8 tjenestedager igjen.

Plutselig.

Like plutselig som navet mitt ble ropt opp under oppstillingen siste dagen på FOS, er jeg ferdig med det første halvåret på befalsskolen og jeg kan ikke skjønne at jeg bare er seks måneder fra å bli gradert til sersjant.

Seks måneder har flydd forbi som om det var seks uker og ikke måneder det var snakk om.

Hva skjedde?!

Seks øvelser på Evighetsmoen, som Evjemoen har blitt døpt av tidligere soldater ved den nedlagte leiren.

Aldri i verden hadde jeg trodd at månedene på Kjevik skulle inneholde og gi meg så utrolig mye som de har. Til og med jeg, som vanligvis skriver så lett at man skulle tro jeg skrev med mykt smør(Nei? Ikke fin sammenligning?), har problemer med å organisere et vettugt blogginnlegg om alt jeg har opplevd siden juni.

Jeg har lært så utrolig mye. Jeg har lært om lederskap, stridsteknikk, overlevelse, skyting… You name it, som en legende av en kaptein pleier å si.

Men mest av alt, så tror jeg at jeg har lært om meg selv.

Den største oppvåkningen kom under lederskapsøvelsen hvor jeg fant ut at jeg faktisk er utrolig sta. Folk som kjenner meg lo godt av meg da jeg fortalte med litt for mye entusiasme at jeg har funnet ut at jeg er sta og påståelig, jeg!
Mamma lo høyt slik bare mamma kan le da jeg ringte og fortalte “nyheten” og sa at DET har jeg vært siden jeg var bitteliten drittunge og nektet å gå inn i en butikk fordi jeg ikke hadde på meg den boblejakka med juletrær på innsida….
Det er faktisk sant, jeg gjorde det.
Jeg var ute sammen med den daværende bestekameraten min og faren hans, og opphavet fikk høre senere at først nå hadde han skjønt hva de hadde å stri med hjemme.. Heh…

Dessuten har jeg utrolig liten tro på meg selv når jeg kommer i de situasjonene hvor jeg ikke har kontroll. Gi meg et kart, et kompass og be meg finne 10 poster skogen, og jeg vil sannsynligvis stirre skremt tilbake på deg, før jeg lunter av gårde med kompasset opp ned og kartet strategisk vendt mot sørøst. Nei, nord! Faen…

Det “eneste” vi har igjen er et par eksamener, litt utvask, kirkeparade og en fest de fleste av oss satser på å glemme. Du skjønner hva jeg mener.

Gratufaenmeglerer med dagen.

2011-12-05T22:05:00.004+01:00

Idag har jeg bursdag, folkens.

22 år har gått siden jeg kom til verden. Blå fra topp til tå, og totalt malplassert i Norges navlelo av en by, nemlig Bærum.

Siden dengang har jeg blitt en utrolig velartikulert og intellektuell jente som aldri skryter av seg selv. Hah, ironi...

Forsvaret er det nærmeste jeg kommer en livspartner, sett bort ifra telefonen og kaffekoppen min da.

Jeg bor sammen med to jenter, uten at det trenger bli noe kinky an den grunn....(?)

Neste år flytter jeg til Mågerø.

I morgen har jeg ikke bursdag lenger. *sadface*

Etter at jentene på rommet vekka meg klokka 06:00 med en liten muffins med tre lys på (nthhåååwww!!!), har jeg feiret dagens bursdag med tre eksamener og femten biter med smågodt.

Jeg er glad :)

Ta oppvasken din sjæl.

2011-11-19T12:28:00.005+01:00

I'm so not in the kitchen anymore!

Nå er jeg milibabe på 140(?!)cm og har erstatta stavmikseren med en ordentlig rifle.

Sooo hardcore.

Om soldater og bading..

2011-11-17T21:37:00.005+01:00

Som kvinne i Forsvaret føler jeg meg nærmest pliktet til å offentliggjøre min mening om denne saken som har vært oppe i media de to siste dagene.

Jeg leste artikkelen http://www.an.no/nyheter/article5810668.ece og som engasjert forsvarsmenneske er det ikke til å unngå at man har noen meninger om hendelsen i Bodø.

For det første vil jeg gjerne påpeke at vi absolutt skal ha likestilling i Forsvaret. Selvfølgelig er det likt for jenter og gutter når vi er soldater.
Men jenter er fortsatt jenter, og gutter er gutter. Det er forskjell på kjønnene, og det forandrer seg ikke selv om vi får like klær og sover i samme telt. Vi jenter er annerledes bygd og har andre forutsetninger, derfor blir jeg litt stolt når befalet mitt forteller meg at vi jentene på ingen måte skal konstant prøve å bli som gutta. Vi er ikke genetisk laget for å kunne bli som dem.

Hei, selvfølgelig finnes det unntak. Men de fleste jentene er faktisk fysisk svakere enn guttene.

Derfor, nettopp derfor, mener jeg at befalet i denne situasjonen burde brukt litt skjønn og sett på jenta at hun var høyst ukomfortabel og redd. Jeg velger å tro at guttene i denne situasjonen ikke ville hatt noe imot at hun badet litt unna dem, eller med undertøy. Forutsatt at guttene også ville fått bruke undertøy de også.

Personlig ville jeg nok ikke vært like “livredd” som hun sier hun var. Jeg er ofte ikke så veldig nøye på hvem som ser meg skifte på mitt eget rom, for døra står åpen hele tiden og det går folk forbi støtt.
Men når jenta helt tydelig synes situasjonen er mer enn ubehagelig, mener jeg at det burde ha vært greit å la henne evt bade litt lenger borte.

I en reell stridssituasjon er det ingen tvil om at alle måtte ha gjort det som måtte gjøres, og jeg velger å tro at hun ikke ville følt det på samme måten dersom det var ekte. Men vi blir ikke mer stridsdyktige av å tvinges til å bade nakne.

Med tanke på den jobben Forsvaret gjør med å rekruttere jenter, er dette utrolig lite taktisk med tanke på at det vurderes lik verneplikt for begge kjønn. Tipper det er en god andel jenter som ikke stiller seg like positive til det nå.

Vi skal ta vare på jentene våre, ikke likestille så hardt at VG får lov til å bruke tabloide ord som overgrep og livredd.

Husk at du ikke skal måtte finne deg i ordre som er krenkende og urimelige. Er ordrenekten din fornuftig og kan forsvares, skal du heller ikke kunne refses for den.

Regner ikke med de største diskusjonene her inne, men si gjerne din mening om saken. Jeg har lært om konsensus, som betyr at man skal høre på andres argumenter i saken og deretter gjøre seg opp en mening. Så jeg er åpen for gode argumenter!

Språkfetisj...?

2011-10-29T13:10:00.004+02:00

Jeg leste en av mine yndlingsblogger, nemlig Korrekturavdelingen, og kom over dette klippet:

Så innså jeg hvorfor vi låser inn våpnene våre, og ble brått litt usikker på om jeg burde hatt våpen tilgjengelig i det hele tatt.

NEIDA. Så ille er det faktisk ikke, og jeg skal egentlig ikke tulle med å skyte folk fordi de bruker da og når feil eller fordi de sier schempefint schøkken.

Videre skriver Korrekturavdelingen som en kommentar til filmen:
"Er du en rettskrivningsnazi? Føler du deg stor og betydningsfull når du påpeker andres feil?"

Ja. Njaei.

Ja, jeg er på alle måter en rettskrivingsnazi.
Stor og betydningsfull? Vel, dette er kanskje noe jeg bør tenke litt mer over. Kanskje jeg i grunnen ikke trenger å irritere meg over folk som ikke greier å sette sammen ord som skal skrives sammenhengende. Kanskje han fyren faktisk er smart selv om han ikke greier å skrive ordet "det" men skriver konsekvent "d" i stedet.

Eller kanskje han bare er sinnsykt lat og fjortisaktig i det lille hodet sitt som ikke skjønner at jeg synes han er en tosk som ikke gidder å skrive hele ordet? Kanskje han ikke ser selv at det ser idiotisk ut å skrive sånn når det er den eneste forkortelsen han bruker? Kanskje han alltid foralltid vil skrive "d" i stedet for "det", og ikke før han fremtidige sjef i et kjempestort firma sier at søknaden hans ble kasta i søpla fordi den inneholdt betydelige skrivefeil som ikke hører hjemme i en toppstilling hos Nycomed Farma?!

Først da vil, la oss kalle han idioten, forstå at man som 26 år gammel og godt etablert ikke kan skrive “det” som én bokstav, og at dette ene og alene er grunnen til at han ikke trenger å kjøpe inn den store boksen med makrell i tomat. Det er jo bare han som spiser det til frokost hjemme hos han uansett. Jeg gidder i hvert fall ikke å trakte kaffe til en som lar e og t stå ute kulden, mens d er den eneste som får lov til å være med inn i varmen i latskapsbrevene hans.

Mulig jeg overdriver. Hvem vet.

Selv overbruker jeg kommaer, og uvanen med å plukke på folks feil vil alltid være med meg.
Selv om jeg er uhelbredelig språknazi, så har jeg faktisk ganske mange fine kvaliteter som jeg føler gjør opp for det.

Ja, for jeg antar faktisk at mange av dere ser på dette som en negativ ting. Syke, syke…

2011-10-25T22:12:00.004+02:00

HeltKonge-416

2011-10-23T20:30:00.002+02:00

“Dette kan du skrive om i bloggen din, veit du” sa kapteinen og lo av meg mens jeg satt og byttet sikring med TOMMELEN på HK’n min for harde livet. Jeg lo litt jeg og, for det betyr jo at… kaptein…Halloo? O_o

VIKTIG MELDING:
HK-416 N har fått navnet Gunnar. Han fikk det akkurat nå, faktisk. Selv om selve dåpen skjedde rett etter at jeg hadde kasta meg på bakken med et magasin i handa for femtende gang, og greide å kutte meg opp på det. Rifla er ein gunnar og ein oppfølging til mitt fyrste våpen, nemleg ho Gunn som var ein AG3.
Forklaringa må skrives på nynorsk, ellers tror jeg ikke folk tar ordspillet.

Jeg og Gunnar har hatt en veldig intensiv uke sammen. Vi dro til Evjemoen sammen med lille P-80 som foreløpig er navnløs, og hadde en intensiv skudduke sammen alle tre. Vi koste oss med skyteeksamener i fleng, noe som for andre studenter sikkert høres helt sykt ut. Eksamen i å bytte magasin så fort som mulig er faktisk veldig stressende, men det er heldigvis fort over.

Det er nemlig tradisjon å døpe våpenet sitt hvis man har kuttet seg og blødd på grunn av våpenet. Jeg er litt usikker på navnereglene, men jeg satser på at jeg som jente har lov til å gi gunnern guttenavnet Gunnar.
Det første våpenet jeg hadde i min besittelse var en AG3 med kort kolbe, men som fortsatt var nesten like høy som meg. 20 minutter etter at frøken AG var kommet i hende, greide jeg å slå ned ladearmen på fingeren min og dermed fikk skrulla navnet Gunn. Jeg og Gunn var ofte gode venner, som f.eks. da vi skøyt til skarpskyttermerke. Men andre ganger var i bitre uvenner, som f.eks. hver gang jeg skulle tisse i skogen og Gunn måtte absolutt være med. For å ikke tisse på frøken AG, men fortsatt ha den i nærheten, måtte jeg sette hun opp etter et tre som tissevakt, noe hun fungerte særdeles dårlig til. Ikke sa hun ifra hvis det kom folk, og ikke gadd hun å hjelpe meg med å få på meg bukseselene på den umulige feltbuksa heller. Gunn bare stod der og var hele tida like drittung å løfte da vi hadde stående skyting.

Da er det noe ganske annet med herr HK-416. Han veier mye mindre, er bare halvparten av min størrelse og slår ikke like hardt tilbake når jeg trykker på knappen hans.

Jeg er glad i herr HK, og jeg tror han liker meg også.

Ni barn var ute og lekte.

2011-10-23T18:47:00.003+02:00

Dagens sinnsykt gode gjerning er herved gjort. Noen heldige delvis reduserte befalselever ble sendt ut fra Kjevik i forsvarsbiler for å ringe på til heldige sørlendinger og tigge penger. Store smil og knallgrønne t-skjorter hjalp oss å samle inn en pen sum hver, så nå kan Norsk Folkehjelp rydde mange, mange flere miner og klasebomber.

Årets aksjon går til innsamling for Norsk Folkehjelps arbeid med å rygge miner og klasebomber i Bosnia-Hercegovina, Libanon, Laos, Vietnam, Sør-Sudan, Guinea Bissau, Tadsjikistan, Sarajevo og andre land. Miner og klasebomber som ligger i jorda i disse landene utgjør daglig en trussel for de som bor og dyrker marken i de utsatte områdene.

Ni barn var ute og lekte.
Ni barn var ute og lekte i Laos da de fant noe de trodde var en ball. Ballen var en klasebombe. Da den eksploderte ble fire av barna drept. De fem andre overlevde med mindre skader. To år gamle Dokthjan overlevde fordi han satt beskyttet bak ryggen til storebroren sin. Broren ble drept.
Denne historien er unik av én grunn; den ble fortalt.

Heldigvis er dette noe vi kan gjøre noe med, og jeg synes det er fantastisk å kunne rette litt på karmaen min ved å gå rundt og samle inn penger til dette. En herlig måte å feire søndagen på.

Mm, baby. Jeg er i kjempeform!

2011-10-11T17:55:00.004+02:00

Du vet du er befalselev når; du hver ENESTE morgen stønner mellom to gjesp og et halvhjerta forsøk på å ta den høyre støvelen på venstre fot at “I kveld skal jeg legge meg tidlig, ass. Serriøst!”

Men du vet like godt som alle andre at det der bare er bullshit, og klokka halv elleve samme kveld sitter du og gjør noe helt annet enn de leksene du ikke har gjort og som helst skulle vært ferdige til i går.
Klokka nærmer seg faretruende rosignal, så nå er det bare å finne frem årene.
Nei, skru av den humoren…

Greit da!

Uansett; befalselev eller ikke. Vi legger oss litt for seint, og vekkerklokka ringer ALT for tidlig. Hver dag. Og når helgen kommer og vi gleeeder oss til å sove lenge…? Ja, da går det for faen ikke an å sove lenger enn til jævla åtte på morgenen. Den biologiske klokka inni de hjernevaska hodene våre er vant til å stå opp mellom seks og syv hver enste dag, så det å få sove litttt lenger er vel mer enn nok, tenker det dumme, dumme lille hodet og våkner av seg selv før frokosten engang har begynt.

Du vet du kommer til å være trøtt i morra. Du vet du burde begynt leggeprosessen for lenge siden. Du vet du sier det samme til deg selv hver eneste dag. Du vet du kommer til å tilbe kaffekoppen du greier å klore til deg i en pause under forelesning, og at en middagslur før leksemaset er like fristende som å kle på seg ullfrotte selv om man skal ut og marsje i en time - du vet du kommer til å hate etterpå, men det er så vidunderlig deilig der og da.

Jeg tror jeg er prakteksempelet på selvpåført hat ved å skrive om akkurat dette mens jeg absolutt burde sovet. Jeg gikk på trynet i skogen i dag, fortenk!!
(Ikke på grunn av trøtthet, men la oss late som for humoren i teksten sin skyld)
Jeg vet jeg burde pussa tenner, rydda bort alt rotet jeg på imponerende vis greier å slenge rundt over hele rommet i løpet av dagen, lagt meg i den ikke alt for deilige senga mi og satt pris på mine utdelte sovetimer i løpet av dette som har vist seg å være nok et alt for kort døgn.

Meen jeg velger å heller dele min frustrasjon over min egen, og menneskets selvdestruktivitet, fremfor å faktisk gjøre det jeg akkurat sa jeg burde ha gjort for en halv time siden.
Jeg burde heller ha dunka hodet mitt 365 ganger i pulten, så hadde jeg kanskje svimt litt av og fått noen rolige minutter for sanitetessamboer hadde begynt å kjøre førstehjelpsdrill på meg og dratt av meg sokkene for å se etter fotsopp.

I dag fikk jeg beskjed om at jeg var i feil forsvarsgren på grunn av tatoveringen min.
Jeg skulle ønske jeg hadde greid å komme med et mye tøffere som kunne fått han til å holde kjeft i stedet for å fortsette å snakke til meg samtidig som han gikk fra meg.

Random.

2011-10-03T23:22:00.003+02:00

Jeg bare....

:)

En taktisk vurdering gjorde at jeg gadd ikke fortelle så mange om tattoveringsplanene mine. Jeg fortalte det kun til min nærmeste familie, og de to tilfeldige tilhørerene jeg tilbragte kvelden i forveien med.

Jeg ville rett og slett ikke ha noen som helst påvirkning utenifra, dessuten ville jeg overraske litt.

Jeg kunne ikke vært mer fornøyd om jeg hadde prøvd. Jeg tok litt av i etterkant, slik jeg alltid gjør. Typisk luftforsvaret ;)

Historien bak kan du spørre meg selv om hvis du lurer. Du kan spørre om noe annet også, hvis du ikke lurer på hvorfor jeg har tattovert et anker på armen.

Reflektert som jeg er...

2011-10-01T20:03:00.004+02:00

...reflekterer jeg nok en gang over livet på BS. Nok en gang jukseblogger jeg med noe jeg har skrevet fra før av. Men helt ærlig, bryr du deg om jeg har skrevet dette som en lekse eller i bloggen?
Tenkte meg det.

Vi digger livet vårt når idrettsavdelingen serverer oss en uke full av orientering, skating, basistrening og aerobic. Vi får som alltid i lekse å reflektere over dette, og jeg er ikke mer nerd enn at jeg legger ut hele dritten i skrytebloggen min. Sjarmis som alltid :)

Orientering har for meg alltid vært en helt fjern greie hvor tynne mennesker løper, unnskyld, jeg mener beiner, rundt i skogen mens de klamrer seg fast til et uforståelig kart og et løpsk kompass. Svettebåndene blir tyngre og de omtrent tørker snørr på postene de finner.

Orientering er fortsatt en litt fjern ting, men jeg merker at jeg har forstått meningen med å kunne orientere seg i lende etter kart. Skal man ut på oppdrag, nytter det ikke å gå etter forklaringen ”tredje til høyre, også fem busker bortafor der” hvis man skal bevege seg mer enn 500 meter. Og det skal man jo ofte.

Jeg merker at jeg skjønner mer og mer, men samtidig kan jeg fortsatt ikke se fullstendig forskjell på alle høydedottene, steinene og de myrene man ikke ser, bare kjenner når man går på trynet i dem.

Prøv å finne den riktige stien. PRØV.

Skating har kun vært gutta i med caps med flat brem som på død og liv skal stelle seg på et brett med hjul og kaste seg utfor den største trappa de finner. Utallige brudd og brister senere hiver de seg fortsatt utfor den samme trappa, og jeg kan kanskje se hvorfor. For denne gangen får de det til. Personlig fikk jeg til slutt litt generert fart fram og tilbake i morderrampen og samtidig holde meg på beina.
Å se og snakke med en som brant så utrolig mye for sporten var inspirerende. Ikke fordi jeg fikk lyst til å begynne å skate på heltid, men det er alltid moro å møte så engasjerte mennesker. Dessuten fikk vi mestre noe de fleste av oss ikke hadde peiling på. Vi så ganske bra ut til å være så ferske!

Instruktøren vår var tidligere verdensmester Adil Dyani. Han gikk fra å stå med armene i kryss og advare oss om at han hadde oppdaga at banen var ganske glatt, for han hadde akkurat nesten røket en sene i armen, til å hive seg utfor den mest morderaktive rampen jeg har sett og dra de drøyeste triksene jeg OGSÅ noen gang har sett.
Hele tiden hjalp han oss med å vise oss nøyaktig hvordan vi skulle stå på TAILEN og på NOSEN. Hvordan vi skulle balansere og snu brettet i rampen. Og som han skrøt! Jeg ble stoltere enn en verdensrekord når han skrøt av at jeg fikk til å stå riktig. Brått ble jeg den tøffeste sk8er chicken, ass. Så nå er det sk8 4 life, madda fakka.

Når det gjelder basistreningen følte jeg at det meste av treningen av magemuskler var i all latteren. Elegante befalselever som vanligvis sklir glatt gjennom hva det skal være av styrkeøvelser, gikk på trynet på matta og minnet mer om en barnehages friminutt, enn selekterte mønsterelever.
Men det var gøy! En fantastisk måte å trene hele kroppen på, uten å egentlig tenke over hvor tung det er å løfte beina sånn, for man må tenke mer på at man skal holde seg fast samtidig.

Aerobic kunne sikkert også ha trent magemusklene dersom jeg hadde valgt å stå på bakerste rad fremfor litt lenger fremme. Innsatsen var fantastisk, og jeg som er håpløs på markløft og andre maskuline styrkeøvelser syntes det var mer enn herlig å endelig kunne greie å henge med i svingene. Mer av det, synes nå jeg. Og jeg er ganske sikker på at jeg har flere med meg.

Refleksjon over min tid på befalsskolen hittil.

2011-09-28T19:54:00.006+02:00

Som ansatt i forsvaret i over to år, visse jeg om ikke godt, så i hvertfall litt om hva befalsskole var, og i hvert fall at dette var noe man måtte igjennom for å kunne fortsette å jobbe i forsvaret. Og det å få en karriere i forsvaret er noe jeg har hatt lyst til helt siden jeg begynte som rekrutt på Madla og senere begynte som kokkelærling på Rygge Flystasjon. Aldri har jeg trivdes bedre, så idet jeg fikk vite at jeg fikk begynne på luftforsvarets befalsskole skjønte jeg at jeg hadde tatt hovedsteget mot fremtiden jeg ønsker meg.

Jeg har aldri blitt sjokkert over aktivitetsnivået, men jeg synes fortsatt det er hardt. Under feltuka på FOS hadde jeg aldri planer om å gi meg. Jeg skulle med, samme faen hvor mye jeg måtte løpe med brannsår på låra og spikermatter i skoa. Jeg ga meg ikke, men jeg syntes det var hardt.

Alle feltuker har gått forholdsvis bra. Jeg må si forholdsvis, for feltuker er aldri, og skal heller aldri være, bare fryd og gammen. Første dag i skyteuka ble jeg klassens beste, noe som virkelig var en oppløfter jeg trengte.
Slike øyeblikk tar jeg vare på og det hjelper meg gjennom tunge marsjer opp bratte fjell med tung sekk, og får meg til å smile selv om jeg har gått meg vill i Kjevikskogen og ikke har snøring på hvor post fem er.

Mitt linjevalg var kontroll og varsling. Jeg ble testet for dette, først på Kjevik, så på Rygge og til sist på Flymedisinsk institutt i Oslo. Selv om jeg visste at dette var noe jeg hadde anlegg for, var jeg aldri helt sikker på at jeg ville komme gjennom her. Heldigvis mente de at jeg hadde både hode og kropp til å passe på alle flyene, så etter nyttår blir Mågerø min femte militærleir på tre år.

Skolehverdagen har faktisk blitt mye mer praktisk enn jeg hadde sett for meg. Jeg visste det kom til å bli mye aktivitet, men som den utprega teoretikeren jeg er, hadde jeg faktisk håpet på litt mer klasserom med utfordrende skoleoppgaver med smarte løsninger og bratt lærlingskurve.

Jeg har hatt mange nedturer, men også mange oppturer. Min teori, er at militæret er ikke det samme uten det obligatoriske ”hatet”. Ingen digger å sitte på post å fryse mens det regner klokka 5 på morgenen, men de fleste digger å fortelle historien om hvor utrolig mye de hatet ved en senere anledning. Få, eller ingen, gleder seg til å føle hvordan kroppen sliter seg gjennom 8 kilometer med 22 kilo på ryggen, men mestringsfølelsen som strømmer gjennom kroppen idet du spurter inn i mål på en ganske god tid. Gleden over å ha fullført overskygger svetten som renner over hele deg, du har glemt snørret som har festa seg på haka og for min del kjente jeg faktisk tårene presse på mens saniteten måtte be meg puste rolig for å ikke gå i bakken.

For meg er militæret i all hovedsak; mestring.

For meg har befalsskolen hittil vært; mestring.
Jeg har mestret alt, unntatt 3000- meter.

Min innstilling er; alt går. Jeg får det til til slutt.

Her har jeg altså valgt å legge ut deler av en lekse vi har hatt denne uken. Jeg følte det var relevant nok til å deles. Om jeg ikke skal skrive om opplevelsene mine på befalsskolen, så får jeg heller legge ned hele milibloggen og skrive
om leppestift og nutrilett istedet.

Sykt operativt, lissåm.

2011-09-25T21:30:00.003+02:00

Grunnet prioritering av søvn har både denne bloggen og alt annet av sosialt liv gått litt til helvete. Vi har hatt vanvittige oppturer, nedturer, bortoverturer i variert tempo og med ulikt antall kilo på ryggen. Vi jubler, gråter litt og jobber stort sett rævva av oss hver eneste dag. Jeg har fortsatt ikke tid eller overskudd til å sette meg ned og skrive lange og følelsesfylte, hysterisk morsomme blogginnlegg. Jeg skulle veldig gjerne ha gjort det, selvfølgelig. Det er jo så moro når folk kommer bort til meg og spør om jeg har en blogg, og jeg selvfølgelig bekrefter det. Ja, de har jo sett den, så det måtte jeg jo ha. Stemmer det! Bare søk på “båtlue” “Kjevik+befalsskole” eller noe annet digg jeg måtte ha funnet på å skrive om, så finner du nok et bilde av meg. Relativt fantastisk.

Sekken er tung, men det er ikke langt igjen.

Skoa gnager, men ikke like mye nå som da de var nye.

Det er kjedelig å sitte på vaktpost i skogen midt på nattan, men det regner heldigvis ikke like mye nå som for 10 minutter siden.

Det er slitsomt å stå opp tidlig, men i kveld skal vi legge oss tidlig. Lover!!

I morgen begynner en ny uke, men så er det bare noen få dager til helg og høstferie for flinke befalselever.

Vel fortjent!

WTF

2011-08-27T19:04:00.004+02:00

When I fikk omvask fordi jeg ikke hadde vaska dass, I thougt to myself whatt da faak.

(Vennligst overse bildet som kommer opp på videoen. Det er nemlig utenfor mitt maktområde. Men hør gjerne på sangen og prøv å forstå hvorfor vi er som vi er. Ikke gjør det.)

"Du trenger ikke ta av skoa for å se etter fotsopp, men bare kjenn på dem for å sjekke at de ikke har knust en tå på ved ned fra stilaset"

2011-08-27T17:22:00.006+02:00

Livet på befalsskolen går sin gang, og dersom livet til en av oss noen gang skulle være i fare, er vi nå skikket til å i hvert fall prøve å redde livet til vedkommende.

De fleste av oss har nemlig bestått eksamen i sanitet nivå 2, derfor vet vi nå over gjennomsnittet mye om hvilke skader som prioriteres foran andre, hvilken behandling de må ha og hvordan så effektivt som mulig få oversikt over skadeomfanget. Unektelig ganske praktisk dersom man tilfeldigvis skulle finne en som har lekt litt mye med kniv, tryna i primusen, gått på en smell og mista foten eller svelget en drue på tvers.

Men seriøst. Å kunne holde noen i live til man får videre hjelp er faktisk veldig viktig når man jobber i forsvaret. Ikke bare fordi vi er mye i skogen og ikke alltid på steder som er lett å komme til for ambulanse, men også fordi det alltid forventes at den i uniform tar ledelsen.
Dersom jeg er på busstur til Fredrikstad og en passasjer plutselig faller ut i midtgangen med pusteproblemer, så vil trolig samtlige i bussen håpe på at jeg som forsvarsperson tar ledelsen. Klart at en sykepleier eller lege vil være mye bedre skikket til å ta seg av selve problemet, men uniformer skaper forventinger til lederskap. Og dersom det kun er regnskapsførere og butikkmedarbeidere om bord i bussen, vil jeg kanskje være den som vet mest om førstehjelp ved kveling.

Selvfølgelig håper jeg at jeg aldri, ALDRI, kommer over en slik situasjon. Men dersom uhellet skulle være ute, så gjør overskriften “Befalselev ved Luftforsvarets befalsskole redder medpassasjer fra dramatisk kvelningsdød.” seg godt på forsiden av lokalavisa.

Slik ser ABCDE-drillen ut:

Og selv om det står drill, så betyr ikke det at man skal fortsette med drillstaven i handa og bare marsjere videre. Neida, hele korpset stoppes og den eneste drillen som utføres er den som går på at man gjør noe man har lært seg så godt at man kan gjøre noe selv om man er stressa eller redd.

30:2 er hjertekompresjoner og innblåsinger. Hjertekompresjonene bør faktisk gjøres i takt med Michael Jacksons “Beat It”, faktisk. Så om legen hans hadde visst det ville kanskje historien ha vært en annen…? Desverre er det ganske langt nede på prioriteringslista å finne frem Spotify på mobilen og søke opp den sangen, så ved mindre du kan få en sangglad person i nærheten til å synge for deg, så kan du prøve å få til 30 kompresjoner på 18 sekunder.
Bare husk å begynne med 5 innblåsinger hvis det er snakk om drukning!

En revurdering er ikke at man flere ganger under drillen skal stoppe opp og lure på om dette egentlig er noe vits. Det man gjør der, er at man på nytt sjekker de overstående punktene. Slik er man alltid helt sikker på at personen fortsatt puster, har puls og ikke har blødd gjennom bandasjene. Gjelder ikke bare mensen og hvite bukser, men store blødninger på hele kroppen der altsåå..

Ellers er veien mot linjevalgene våre er snart over, det er blitt høst og til uken skal vi ut på vår første feltuke siden FOS.

Det er snart jul.

Junk in the trunk!

2011-08-15T23:30:00.004+02:00

Befalselevens mentalitet er litt annen enn hos andre elever. Om befalet etterspør tre frivillige, kan du regne med at samtlige rekker opp handa. Han kunne like gjerne bare pekt ut tre med en gang, for alle er like gira på å vise seg frem, og være den som blir valgt ut til spesielle oppgaver.

Når befalet igjen etterspør tre med billappen, “Ja!”, som er vant til å kjøre bil? “JAA!!”.
Resultatet er at tre bilglade befalselever får kjøre pickup en hel arbeidsdag. Hva er det ved militærlivet å ikke elske?

Ingenting er som å sitte bak på et lasteplan på en pickup, og hoppe av for hvert hull i veien som diverse troppsbefals MB’er har laget mens de kjører frem og tilbake mellom skytebaner, leirer og saniteten. Spesielt mye til saniteten, tipper jeg..

Jeg og mine medelever brukte hele Evjedagen på å lempe sand ned i veien, kjøre bil, tulle med sjåføren av traktor med sand i skuffa og nyte militærlivet. Resten av klassen gikk tur i skogen og var på bærtur. På tross av småregn og endeløse veier vi har tråkka så alt for mye på fra før av, var humøret på topp absolutt hele veien. Kanskje spesielt hos meg, for jeg fikk sitte mye inne i bilen og høre på Radioresepsjonen som endelig har kommet tilbake på lufta. Relativt fantastisk.

Men, det som kommer her er nesten mer fantastisk:

I morgen rygger jeg hjem.! I morgen reiser noen av oss for å teste ut Rygge Flystasjon, og Rygge Flystasjon skal teste ut oss. Jeg har allerede pakket stridssekken, og den står klar ved sengekanten, for å si det sånn.

Jeg skal hjem, og jeg skal forhåpentligvis være der helt til fredagen. Rygge er fortsatt hjem, selv om det er et halvt år siden jeg sluttet som lærling der og begynte å jobbe som kokk i Oslo. Etter av kokkefagbrevet var i boks, hadde ikke kjøkkenet arbeidsplass til meg lenger. Derfor måtte jeg flytte ut av mitt nydelige lille krypinn på BK5, som du forresten kan se utallige bilder av i bloggen til Supermarie, og nok en gang flytte til den store hovedstaden.

Det er leit å flytte fra et sted man har blitt seg selv. Det er leit å flytte fra de beste vennene man har, beste arbeidsplassen man har hatt og det stedet man har trivdes best de siste åra.

Men i morgen reiser jeg tilbake for å gjenoppleve Rygge, men denne gangen gjennom øynene til en befalselev. Det er nesten så jeg tisser litt i den nyvaska uniformsbuksa av glede!! Neidaa. …joda.

Relativt digg.

Du vet du er i militæret når…

2011-08-13T00:11:00.001+02:00

-Klesvasken din kan deles inn i grønt og.. grønt. Og sivilt tøy en gang i måneden, men da får den ofte et usjarmerende grønt skjær fordi den består av 50 % grønt tøy allikevel.

-Man får et litt fanatisk forhold til knapper. Uknappa lommer blir pirka borti, som om det er intimsoneregelen som ikke er kneppa igjen.

-20 minutter til å sluke et måltid, blir ansett som “god tid” og man rekker her ofte også en kaffekopp på veien ut.

-Av en eller annen grunn blir vi opplært til å frykte gresset som det det var infisert med pest, kolera, miltbrannpulver og alt annet man vil prøve å unngå å få i seg. Det skal ikke absolutt ikke tråkkes på, og dersom man er så frekk at man våger å sitte eller ligge på det, vil befalet ditt brøle til deg under skoleoppstillingen foran resten av befalsskolen.

-Ting som vanligvis ville skapt furore i en tilsvarende sivil ungdomsgjeng blir stille godtatt av samtlige fordi alle vet at dersom man stiller spørsmål er svaret som regel “Nei” eller at man må gjøre det man lurte på om man kunne slippe.

-Som nevnt ovenfor vil spørsmål om man skal ha på seg hjelm i helgen, om det er lov å gå utenfor leir, om det er lov å drikke seg søpledrita i uniform eller om man må ha på seg stridsvest til dagens leksjon i SLO, føre til at det blir hjelmpåbud en uke, at vi ikke har lov til å bevege oss en meter utenfor porten en måned, at det blir alkoholforbud i tre måneder og at stridsvesten blir standard antrekk ut befalsskolen.
Moralen er at man ikke spør. Man forholder seg til den informasjonen som er gitt og spør heller om tilgivelse enn tillatelse. Blir det ikke kommentert, er det sannsynligvis greit. Derfor har jeg tre(!!!!) bager under senga og hårspray i skapdøra.

-Har du et problem? Finn en løsning.

-Det å konstant bære med seg en liten rull med bandasje og tre penner er like selvfølgelig som å gre håret. Eller, det er kanskje mer selvfølgelig med bandasjen, for hår gres ikke. Det klippes bort eller settes vekk.

-T-skjorter blir til undertøy. Jeg vet ikke om gutten blir superimponert hvis dama hans frister med at hun har fått seg nytt undertøy som han skal få se på når ho kommer hjem på perm, når hun i realiteten bare har vært på depoet og hentet seg en ny t-skjorte uten vaskenupper. Så stiller hun opp i en litt for lang skogsgrønn t-skjorte og svart hotpants, når han er klar for blonder og strømpeholdere som ikke legger mye over til fantasien.

-Forsvaret har under utføring av pushups et helt annet tellesystem. Man teller fra en til fem, så fem en gang til, gjerne tre ganger før man fortsetter på syv og teller den tjuende fire eller fem ganger før man er ferdig. Skulle man glippe, og prøver å telle den sjette pushen, vil sersjanten nok en gang brøle til deg at man har ikke seks i forsvaret, så derfor begynner vi på nytt. Makes perfectly sense.

-Det tar ikke lang tid før vi blir såpass yrkesskada at vi legger inn ord og setninger i språket vårt, som gjør at våre sivile venner har seriøse problemer med å skjønne hva vi prater om. Hvis jeg sier til min venninne at jeg skal iverksette porno tellekant i skapet asap zulu, vil hun muligens tro at jeg skal telle kantene på pornoen i skapet mitt. Men det skal jeg ikke. Jeg skal bare brette klær akkurat nå.

Bær over med oss, så bærer vi landet vårt i trygghet hvis det blir skikkelig krig og noen må ut og ta tak i det.

Slutt fra befalselev Hovda.

Skolerim

2011-08-10T22:20:00.003+02:00

Gjennom en port og på med en uniform.
Å hilse til kongemerket er blitt en norm.

Tilbake til trappevask og åling under seng,
hvis vi ikke får rommet godkjent, er vi sikre på å få deng. (Neida, vi får ikke det)

Om du sier rekrutten var ille, kan du ta deg en fille.

For befalsskolen herjer verre enn det meste,
og får oss til å strekke oss lenger enn de fleste.

Vi løper som om vi har f-16 i ryggen,
så når vi raser forbi er det såvidt du ser skyggen.

og sære som vi er, har vi alltid like klær.

Vi har glinsende sko, går alltid to og to,
vi skal i Kristiansand et halvt år bo og hver dag vasker vi do.

Og hvorfor vi gjør alt dette, er det ingen som vet.
Vi tør ikke spørre, for da er svaret fylt av negativitet.

I forsvaret skal vi jobbe i hvertfall to år til,
og det kommer til å bli herlig, for det er jo det alle vil.

Hvorfor jeg skriver på rim må du ikke spørre om,
for det har jeg ikke noe fornuftig svar på.

Befalselev Hovda, BS 11 D.

See the idiot walk. See the idiot talk.

2011-08-08T10:58:00.007+02:00

These shoes arent made for walking, and that's not gonna do.
One of these days I'm gonna throw my shoes in the loo.

Jeg trodde feltstøvlene i feltuka var det verste føttene mine hadde blitt utsatt for. Fire dager med dem, og den femte dagen hadde det på mystisk vis dannet seg spikermatter i skoene.
Jeg trodde det var pain, helt til jeg skulle låne søsters mordvåpen av noen sko for å ha på meg på lørdag kveld.
Ikke bare fikk jeg vannblemme og SÅR, men da jeg skulle gå hjem fra byen var det så vondt at skoa måtte av og det måtte rusles midt i byen barbeint på lørdagsnatta. Glasskår i foten er heldigvis ikke nok til å lage fylleangst.
Heldigvis er jeg skikkelig bortskjemt, så jeg ringte hjem og ble henta.

Så jeg hiver skoene til et sted man ikke vil være, og drar frem feltstøvlene igjen.

Idag skal jeg roadtrippe for meg selv til sørlandsperlen Kristiansand, for der skal jeg bo det nærmeste halvåret. Det blir spennende, skummelt og supert!

...og jeg har forresten startet andregangstjenesten og om et år er jeg sersjant av grad.

Sersjant Hovda:

Mitt lille land, så flink du er.

2011-08-05T19:12:00.003+02:00

Jeg vil egentlig skrive haugevis av innlegg om mine tanker rundt terroren i Oslo. Jeg vil uttrykke så mye medfølelse at den som leser vil bli rørt til bristepunktet. Jeg vil delta i landesorgen og være en del av massen som trøster de pårørende og står sammen i å være verdens beste Norge.

Jeg gjør det jo delvis nå, men jeg føler at alt jeg har lyst til å si har vært sagt før. Jeg vil bare si at jeg er så endeløst stolt av å være nordmann. Jeg vil også si at jeg er utrolig glad for at den ene personen jeg kjenner til som var på Utøya ganske raskt kom seg ut i vannet og opp i en båt. Jeg var selv medlem i AUF en stund. Jeg var ikke veldig aktiv, men jeg hadde mange venner som var det. Jeg takker Gud for at ingen av dem jeg kjente best var på Utøya den dagen.

Jeg har bodd i Oslo to ganger. Jeg har familie og venner i Oslo. Det tikket inn meldinger både hos meg og mamma med spørsmål om jeg befant meg i Oslo på det tidspunktet, noe som heldigvis ikke var tilfellet. Jeg var nemlig trygt plassert på Mo i Rana, hos min fortryllende venninne. Selv om helgen ble veldig preget av alle hendelsene, hadde vi en nydelig helg sammen.
Om jeg skulle vært noe sted i hele verden mens det skjedde, hadde jeg valgt å være akkurat der. Sammen med Vanja. På Mo i Rana. Selvfølgelig.

I forrige innlegg la jeg ut det ene bildet jeg tok da jeg var i Oslo for å tenne lys og se på hovedstaden vår. Da fikk jeg se de knuste vinduene på VG-bygget.
Dagene etter 22. juli var det et klipp som gikk om igjen og om igjen. Det var fra fastlandssida hvor man ser skadde mennesker, redningspersonell og man hører smertehylet fra en jente som er blitt redda. Vi får høre smerten, frykten og fortvilelsen.
Man må ofte se og høre ting selv for at man skal føle på seg hva som skjer. Jeg har sett ødeleggelsene, hørt jenta som gråter og selv grått når Karpe Diem spiller Byduer i Dur og når Maria Mena synger Mitt Lille Land.
Jeg er påvirka av det som skjer, og det er alle andre også. Heldigvis har vi en statsminister som aldri har vist seg sterkere, og vi har en folkeånd som gjør at vi samler oss i titusentalls av mennesker og er sammen om sorgen. Vi er fantastiske.

Sånn. Nå har jeg sagt mitt. Nå slipper jeg å ha dårlig samvittighet for at det ser ut som om jeg har oversett terrorhendelsen.

Nå skal jeg bade, spise sushi, drikke øl og krampenyte de siste dagene i ferien min før jeg stikker til Kjevik for å befalseleve. Snakkes :)

2011-08-03T17:46:00.001+02:00

Sommer 2011

Søker om landingstillatelse på Luftforsvarets Skolesenter Kjevik.

2011-07-19T13:57:00.004+02:00

Totalt fraværende i bloggverden har jeg de siste dagene brukt all min tid på å lande.

Jeg må lande fordi..

Jeg er blitt befalsskoleelev i luftforsvaret!!!

Og i luftforsvaret vitser vi om alt som var med luftfart å gjøre. Dvs det er kanskje bare jeg som krampebruker alt jeg eier og har av forsvarsuttrykk i humoristiske sammenhenger, og det er fortsatt bare meg som ler hysterisk av det.

“Skal du være hær? Nei, jeg skal være i luft, sjø”

…bær over med meg. Jeg er ålreit innerst inne.

FOS, for faen. Beklager uttrykket, men faens FOS. Alle må vite at tre uker med opptak i forsvaret er hakket mer anstrengende enn å krysse av noen haker på internett, forså å dra seg til postkontoret og ettersende noen vitnemål, forså å måtte ta steget og logge inn på den samme internettsiden og krysse av på “Ja”. Jeg kan godt se at det er tiltak, men jeg skal gi dere en beskrivelse på av hva som også er tiltak.

Du bråvåkner idet makkeren din ved siden av deg i teltet roper at vi har en time på oss til å kle på oss, pakke sekk og stå oppstilt. Søvn? Nei. Mat? Nei. Kaos? Ja.
Så skal alle ti rote seg ut av teltet, rote på seg lag på lag med teip og pakke den evinnelige storsekken som veier litt for mye til at det går an å ta den på seg normalt.
Når alle er ute av teltet og samtlige føtter er teipet, kan vi plutselig høre noen smertefulle jentehyl og guttebrøl fylle leiren idet samtlige aspiranter skal kle på seg uniformen vi skal marsjere i.
Skal ikke være noe problem det vel? Tenker kanskje du.
Jeg er for så vidt enig. Det er egentlig ikke noe problem å kle på seg en helt vanlig M-04 på morran. Trusa er på, t-skjorta har du sovet med, sokkene er nye av dagen, så nå mangler det vel bare å dirigere beina inn i buksa og hive på seg uniformsjakka?
Nei, det er ikke så enkelt. For det som er et problem her, er at uniformen er klissvåt og full av gjørme. Den er kald etter å ha ligget ute i den kjølige sommernatta, og de soveposevarme kroppene våre misliker sterkt å skulle dra beina gjennom buksebein som klistrer seg til lårene, og får samtlige aspiranter til å riste av ubehag og kulde.
Etter å ha brukt litt for lang tid på å klage oss gjennom påkledningen, står vi nå i en uniform som sørger for at de med litt for mye livsglede og motivasjon, fort kan bli kvitt den og hate like mye som oss andre.

Konseptet er; gå det tørt.

Det høres lurt ut, og jeg kan med sikkerhet fortelle deg at det faktisk er lurt. Mot at en holder seg i bevegelse, selvsagt. Dersom man blir stående for lenge på ett sted og lure på hvordan man får en walkie talkie til å fungere under en case, kan det fort bli litt for kaldt med våt uniform.
Men dersom man skal bevege seg noen kilometer i marsjtempo og i tillegg bære vannkanne går det straks mye lettere å gå uniformen tørr.

Bakdelen ved å gå slik og gnisse på en sandete og fuktig uniform er at enkelte sine lår man bli ganske så såre og ømme av det. Forsøker man så å teipe de rødprikkete lårene før man legger ut på en dag fylt av løping og evinnelige gjørmeløyper, man kan raskt ende opp med 2.grads brannsår på begge lår. Det gjør vondt å rive teip av brannsår som væsker og er gule.
Det er også vondt å ha vannblemmer til lilletær, men det er en annen solskinnshistorie.

Og midt oppi alt dette må man tidvis på do. Ikke så ofte som man kanskje trodde, for vi svetter ut alt vi drikker dermed blir det ikke så mange dobesøk som kanskje forventa når vi drikker litervis med vann hver dag.
Og her kommer jeg altså til tiltaket mitt. Egentlig et av mange tiltak, men fortsatt.
Dopapir. Det er TILTAK å skulle rote frem dopapir til en på laget som skal på do. For meg er tiltaket så overveldende at jeg faktisk ikke gidder. Rister heller litt ekstra godt. Men mer enn to rist er runking og det er ikke lov i forsvaret.
“Er det noen som har dopapir??” sier et lagsmedlem.
“Jaaah..” Svarer jeg og gir henne hele rullen og ber henne samtidig beholde den. Jeg gidder ikke mer.
Det som er tiltak blir ikke gjort. Jeg har mer enn nok med å holde tårene tilbake når vi setter i marsj igjen, for noen har putta spikermatter i skoa mine. Utrolig unødvendig med tanke på at vi skal tråkke rundt resten av dagen også.

Tiltak i feltuka er å pakke inn notatboka i plast. Notatboka drukner i elva vi svømmer over og tegningen av tidukeren blir til fiskemat. Tidukeren skal opp på ti minutter, men ingen vet om dette er en enerduk eller firerduk. Luka er feil vei og pinnen er borte. Tiltak å finne en pinne som er bra, derfor tar vi en dårlig pinne og ender opp med å måtte plukke opp teltet fra bakken og knyte på nytt.
Tiltak å varme opp vann, derfor spiser jeg heller lunken pasta guffegryte. Jeg kutter også opp FR-posen min og ender med å helle halve middagen min utover meg selv og liggeunderlaget mitt. Tiltak å skyte meg selv i hodet, derfor gidder jeg ikke.

Til dere som ikke skjønte 1 dritt av duker, luker og pinner. Dersom du ikke vet hva det er, så kan det godt forbli sånn. Enten lærer du det fort nok, eller så er din tid til å lære det forbi og du kan fortsette livet ditt lykkelig uvitende om hvordan det lønner seg å bruke en pinne til å knyte opp et telt med lukene ned.

Heldigvis resulterte det i at jeg fikk plass på BS og skal bruke de to neste årene på å bli enda mer forsvarsnerd enn det jeg allerede er. Jeg gleder meg!

I skrivende stund sitter jeg på hytta til familien Hovda og klasker i vei på tastaturet mens mamma og pappa er ute og kutter ned litt jungelskog.
I morgen setter jeg kursen mot Bergen for å ta fly til Mo i Rana via Trondheim. Heldigvis elsker jeg å reise med fly, så det er faktisk bare en bonus å mellomlande. Typisk luft. Typisk meg.

Solfrid Hovda, minutt for minutt.

2011-06-21T21:42:00.004+02:00

Jeg reiser til Kjevik på lørdag. Spesialsålene mine er på plass i joggeskoa og i likhet med Hurtigruten er jeg snart i havn på siste stoppested på reisen mot... K..Kjevik, ikke Kirkenes.
Ikke fordet, kan jo brått hende jeg havner der.

Jeg gleder meg uansett!!

Tusen takk for meg, Lutvann. Tusen takk for lærdommen og erfaringene. Tusen takk for all humor over kuttefjøla, for søte blikk mens jeg spiser opp halve kakedeigen og for gode samtaler i stille stunder i messa. Om noe, så har jeg ihvertfall vokst på å få jobbe som faglært kokk hos dere et halvt år. Tusen takk for at dere ga meg den muligheten, selvom det var for litt kortere tid enn ønsket.

Det er forskjell på å fortelle at "Jeg har søkt på befalsskolen" og "Jeg skal begynne på befalsskolen". Selvom forskjellen er liten slik rent bokstavelig, er det en utrolig stor forskjell på hvilken innstilling man har når man sier det.
Jeg sier jeg har søkt befasskolen. Jeg kan jo ikke vite..

På torsdag skal jeg si hadet til alle på Rygge før jeg stikker til Kjevik. Må takke alle de herlige, fantastiske menneskene som har støtta meg fra jeg dro derfra, frem til avreisedato som er snart.

Selvtilliten har jeg selv, jeg trenger bare hjelp til å få den frem.

På fredag sier jeg hadet til alle i min seksjon på Lutvann, for da har jeg min siste arbeidsdag der.

Skummelt, spennende.

Vi sees på andre siden av mitt nye liv, dere!

God sommer spørsmålstegn

2011-06-15T19:05:00.004+02:00

Egentlig vil jeg bare nyte sommerferien.

Ligge ute på en holme i solsteiken.

Drikke iskaffe.

Grille litt kanskje..

MEN

Jeg har ikke ferie.
Det regner i bøtter(og andre steder).
Jeg er laktoseintolerant.
Jeg har ikke grill. Rart det der.

Pictures, or it didn't happpen.

2011-06-13T16:44:00.001+02:00

Det er en egen ro som finnes i skogen når man går alene på tur.

Tankene lever sitt eget liv når hverdagen ligger igjen på rommet sammen med treningsprogram og skittentøy.

Negative tanker forsvinner opp gjennom trærne og videre langt bort.

Her går det an å puste dypt inn uten å tenke på FOS, fremtid, fortid, nåtid og hva i all verden det skal bli av meg etter sommeren.

Foran meg ser jeg bare stien og den nærmeste fremtiden min. Altså det som befinner seg frem til neste sving eller bakketopp.

10 dager til FOS.

Halla søta, er'u bløt a?

2011-06-01T21:08:00.000+02:00

Jeg har nådd bunnen på singellivets krokete og ensomme stige.

Jeg har stemplet meg selv i panna med et kjempestempel som sier singel og supersøkende ved å opprette en profil på ….et nettdatingsted. Navnet kan forbi unevnt, men det er i hvert fall ikke deiligst.no eller noe lignende det der. Jeg er nemlig sterkt imot pedofili og puppebilder av fjortiser.
Derfor ble det noe jeg håper er hakket mer seriøst, men herreFRED så utrolig mye mer avansert det skulle være da.

Hvem ved sine funne fem er det som har funnet på at jeg kommer til å finne min fremtidige match ved å oppgi når jeg står opp i helgene, om jeg liker i “ristes forsiktig” (?!?) i senga eller om jeg er villig til å bytte dialekt hvis jeg flytter permanent?

“Velg opptil fem spesielle interesser som er tidkrevende”
Ingen av alternativene under er så veldig spesielle at en utmerker seg ved å merke noen av dem. Hadde noen av alternativene vært “Antimakkasarsamling”, “Wikipediafaktakorrektør” eller “studier av naboens stadig voksende gress” ville dette kunne klassifiseres som spesielle interesser. TV og venner er ikke spesielle interesser. De er vanlige interesser som ikke sier noe som helst om en person.

Og hvis jeg setter alderen jeg søker fra 22 til 26. Vil Mr.Dreamguy på 27 greie å lure seg unna systemet kun fordi jeg ikke vil si at jeg er interessert i alt som kan krype og gå av mannlige vesener på denne jorda, og derfor har satt opp en ca. aldersgruppe?

Jeg forteller hele verden at jeg liker å lese lokalaviser, VG og Dagbladet. Vil dette være dråpen som får det til å renne over hos han som ser på profilen min og vurderer å kontakte meg?
Jeg tror ikke det.
Jeg oppgir at jeg ikke har noe imot at han har en annen musikksmak enn meg. Hvem er det som egentlig avfeier noen tvert dersom de har annerledes musikksmak enn dem selv? Noe sier meg at de som ville funnet på noe slikt, neppe fortjener det brede utvalget av mennesker en får dersom man er villig til å føye seg litt.

Dessverre viser det seg at det er umulig å unngå de merkelige, hakket litt for pedofilaktige gamle mennene som lurer på om smårips som jeg har lyst på en “runde” i som ikke trenger å være A4, som kan inneholde alt fra lakksko til strikkemønstre, eller som helt genuint tror at jeg blir interessert i hva de har å si hvis de forteller meg hvor deilig jeg er, før de helt åpenbart fisker etter det kanskje siste jeg kunne funnet på å gjøre på denne jord.
Jeg kommer til å hoppe i fallskjerm fra Preikestolen før jeg responderer på disse brevene.
Jeg hater fallskjermhopping og alt annet farligskummeltspennende. Jeg kommer aldri i min villeste metamfetaminrus til å stille opp på noe av det disse mannfolka foreslår.
Hva er det egentlig de forventer? Jeg tror egentlig ikke jeg vil vite det.

Jeg vil egentlig ikke påstå at jeg tror jeg faktisk kommer til å finne den ene inne på en slik side. Jeg avskriver det ikke, men jeg har ingen gode erfaringer med å møte folk over nettet. Dvs, jeg har null erfaringer med å møte folk jeg har snakket med online. Det er nok hakket for skummelt for meg foreløpig.

Vi får se hva som skjer.

Fly me to the...Kjeller.

2011-05-29T23:45:00.006+02:00

Gårdagens sminke funker om mulig enda bedre i dag enn i går. Bereten og patchene konkurrerer om å tøffe seg mest, men blir utkonkurrert av mitt eget strålende fjes som stråler om kapp med solen som tidvis kikket innom flystevnet på Kjeller i dag.

Grunnen til at det er gårsdagens sminke(og deodorant) som må stå til under dagens elleville flyshow, er den enkle grunn at jeg våknet en time før showet begynte. To timer unna stedet det skulle foregå.
Så jeg river av meg dyna etter en bekreftende SMS fra Marie om at jeg rekker det, hiver meg rundt og kjører idiot til Lutvann for å hente tøffasuniform med hodeplagg, før jeg kjører ennå større idiot til Kjeller og sverger til meg selv at jeg ALDRI skal kjøre etter mobilens GPS igjen. Kjeller Flystasjon ligger ikke på Gardermoen Flyplass. Det vet vi, men det vet ikke iPhonen min. F U, Apple.

Endelig fremme beiner jeg til… vakta. Selvfølgelig? Men der er det jo faen ikke noe flyshow! Men verdens søteste vaktsoldater lar meg sitte på til stedet flyshowet finner sted og jeg beiner idiotisk bort til F-16 og finner en sjarmerende blondine i grønt, omringet av pilotstudenter, små barn som vil ha t-skjorter og gamle menn som vil snakke om den gangen de var i luftvernstroppbataljonen som holdt til et sted hvor forsvaret for lengst har lagt ned basen, og uniformene var mer olivengrønne. Nei, de var grå. Nei, de hadde en mer olivengrå farge. De var gule? Nei, de ligna ikke på de som er nå i det hele tatt. Når var det de kom igjen? NEI, det vet ikke jeg som kun har vært i forsvaret i to små år..
Uansett!

Prøver å tøffe meg foran flyet. Det er delte meninger om hvor vellykket det var.

Fly er herlig, livet er nok en gang herlig og jeg hadde heldigvis med meg truseskift til F-16 sin oppvisning, for det var virkelig…. Kan jeg si orgasmisk uten at noen dømmer entusiasmen min?
En hel, ikke-fyllesyk dag med fly, god venninne, hyggelige flyentusiaster og total avslapning hjemme på Lutvann etter endt flyshownirvana på Kjeller. Jeg kan fortsatt kjenne eksoslukten og høre motorduren fra konstant passerende fly på himmelen. Himmel!

Etter ukesvis med sjukdom, total isolering og deprimerende oppførsel på grunn av enda mer sykdom i nok en uke, trengte jeg virkelig en humørboost og det sørget alle pilotene på Kjeller for. Og Marie da. Søte Marie og alle ordspillene hennes. Hadde vi skrevet opp alle ordspillene vi gulper opp i løpet av en time, ville nok de fleste revurdert synet på oss som fornuftige mennesker. Kanskje.

GRESS!

F-10+6. Marie: "Ååh, jeg gidder ikke regne.."

Jeg trodde jeg var et sjøaktig menneske, men den genuine gleden over bare se på fly som….flyr over går muligens sjøgenene jeg er født med, derfor er det kanskje ikke så dumt at jeg har Luftforsvarets Befalsskole på førsteplass når jeg 26. juni ankommer FOS. Proppfull av ambisjoner, entusiasme og ….styrke?

Wish me luck. Det kommer godt med nå som jeg både har vært en tur dypt i kjelleren OG høyt oppe på Kjeller (hvor er ordspillet?!) i løpet av en helg.

Catch me if you can.

2011-05-27T22:37:00.003+02:00

Du vet du bor i Oslo når….

..du blir straffet for å byttet- bane på feil stasjon, ved at vogna er stappfull og du må trykke deg inn mellom en fyllik, en eldre bibliotekar i overgangsalderen, en dame i hijab med dobbel barnevogn, en effektiv buisnessmann med sykkel, et seriøs student med briller, en useriøs student uten briller, en dame som leser(det er ALLTID en eller annen dame som leser) og shitload av skolebarn av assortert opprinnelse.

..når du blir stående å rumpegnukke med armkose med fylliken, uten at det er noen av dere som kan gjøre noe med det…
-Vent litt, dette burde jo ikke være “Du vet du bor i Oslo når” dette burde være:

Du vet du er (alvorlig)SINGEL(og litt for søkende) i Oslo når:

..det nærmeste du kommer intimkontakt med det motsatte kjønn, er armkroken til fylliken som leser seg mot samme stolpe på t-banen, og det som dreper det romantiske øyeblikket er ølånden hans som sniker seg opp bak øret ditt.

..det nærmeste du kommer beinflørting i hverdagen er i den samme t-banevogna hvor du tilfeldigvis dunker borti foten til en litt for ung innvandrergutt, som du tar deg i å vurdere om det er verdt å fortsette flørten med, selv om det ser ut til at han er tre år yngre enn deg og er ute og handler med mor.

..ethvert bannebein mellom 18 og 35 får heisblikket både en og to ganger idet de kommer inn i vogna, og hvert minutt går med på å unngå å bli tatt for smugkikking.

..når du på byen klamrer deg til ølen og håper innerst inne at noen skal sjekke deg opp slik de gjør i “The Game”. Bare det at noen legger såpass med innsats i sjekkingen av DEG er nok til å få din fulle oppmerksomhet. Vanlig sjekking er selvfølgelig også greit. Desperat eller ikke, kjør på.

..når du i desperasjonen over å gå tomhendt hjem, heller gir bort ditt telefonnummer og risikerer en halv dag med telefonterror og en facebookblokkering, fremfor å våkne opp med BH’n på, halvveis gjennom baben du kjøpte på siste åpne sjappe og innse at du ikke sjekka 1 eneste person med hell i går.

..når dagen din kan reddes av at han som jobber i kassa på Kiwi er litt hyggeligere enn forventa, og du går derfra overbevist om at han niflørtet med deg og at du, for han, er helt spesiell.
(Selvfølgelig er du spesiell, men for han er du sannsynligvis en av veldig mange søte jenter som kommer innom for å kjøpe tyggis og iskaffe i løpet av en dag)

..du gjerne tar en ekstra runde med Ringen med t-banen, kun for å se om han kommer bort for å snakke til deg. Dere har jo tross alt utveksla blikk tre ganger på 20 minutter.

..en fredagskveld på sofaen egentlig er en større krise enn flom, for hvem bryr seg vel om et par gamle skur når DIN fremtidige ektemann finner ei anna som bare du vet ikke er like bra for han som det du ville vært.

..yndlingskjolen går på helg etter helg, fordi du kun har denne ene kjolen som du føler deg vel i. Det er selvfølgelig også veldig praktisk for de andre på standardstedet ditt at de kjenner deg igjen, og kan ta opp tråden der dere slapp sist. Hvis de en vakker dag skulle føle for det…

..og de drøøyt sexy movsa du kjører foran speilet ser ut til å ha overraskende liten effekt på gutta på dansegulvet, uten at du skjønner at dette kanskje har noe med at du er godt nedi det sjette ølglasset og det tar hakket for lang tid å komme seg opp etter å ha “gått ned” for femte gang på tyve minutter.

Skal jeg være helt ærlig og helt personlig, så er jeg nok ikke nok Oslosingel til å kunne bekrefte og vedkjenne meg alt dette. Jeg er mer overaltsingel og har flere enn en kjole jeg ser smashing ut i.

Jeg har den samme kjolen i to farger..

En kvinne i kamp

2011-05-25T23:36:00.001+02:00

Kvinnecamp er over, det er mindre enn fem uker igjen til FOS og jeg ligger i skrivende stund på sofaen og skuler på jenterommet mitt hjemme i Fredrikstad.

Det er ikke her jeg skal være. Det er ikke slik jeg vil ligge hele dagen, men jeg har pådratt meg en virusinfeksjon i halsen og har dermed blitt nødt til å ta mine første sykedager fra jobb på sikkert et år.

Kvinnecamp i seg selv var en veldig god opplevelse. Selv jeg som har tidligere erfaringer med felt, og som har jobba i forsvaret i snart to år lærte mye nytt av dette. Jeg fikk også lært bort masse, og for meg er det nesten mer verdt å lære bort å sove med våte klær, enn å få lære det selv.
Vi sov i telt noen hundre meter uten for Sessvollmoen militærleir. Vi var oppdelt i lag utifra hvilken gren vi har søkt. 80 grønne jenter raste uti skogen på fredagskvelden, ikke på vei til nærmeste bar med flust av mannfolk på i hvert sofahjørne, men med utvaska M04 uniformer, nye M77 på beina og kart og kompass i sekken. Lørdagen gikk med på å vise oss hvordan vi skal og IKKE skal gjøre de fysiske testene. En litenveldigstor vekker for meg, dessverre. På søndag hadde vi nedpakking av leir og…. fysiske tester. Jeg trodde jeg kunne ta 10 push og løpe på under 15 minutter. Det kan jeg…..ikke. Men jeg har fortsatt fem uker på meg. Jeg har bestemt meg for å være positiv.

Lørdagen våknet vi klokken 0600 som er da den militære reveljen går. De av oss på laget som hadde sovet noe som helst var sikkert sjeleglade for dette, vi som hadde sovet hakket mindre var nok ikke like fornøyde med å skulle gå helt til klokka ni(!!!!) uten kaffe. Kanskje jeg snakker mest for meg selv...
I skogen var det diverse caser i form av lederskapsøvelser, usikkerhetsøvelser, litt tenke-selv-øvelser og praktiske ting som primus. Kvelden ble avsluttet av pølsegrilling og sosialisering med laget og de andre lederutdanningslystne jentene.
Søndag var det riving av leir og marsjering til Sessvollmoen leir for innlevering av utstyr, peptalk fra noen fra langrennslandslaget og til sist; de fysiske testene. Og det var her jeg gikk på min egen personlige smell. Jeg svima ikke av på grunn av dehydrering og havna i grøfta, slik en på laget mitt gjorde, men jeg ble overraska over hvor ille jeg syntes det var. Jeg er ikke dum heller, så jeg vet hva det betyr. Mer trening. Og ikke så rent lite heller.

Derfor passer det utrolig dårlig at virusene har plassert meg i senga mi og tvinger meg til å bli der mot min vilje. Jeg har aldri tidligere hatt evnen til å stå opp, spise frokost, legge meg og sove helt til kvelden igjen. Så når jeg har gjort dette to dager på rad, skjønner jeg at det er noe som er alvorlig galt. Vanligvis ville jeg ikke hatt ro i meg til å gjøre det. Nå vet jeg at jeg MÅ fordi ellers blir jeg ikke frisk nok til å gi 100% på treninga.

Et lyspunkt i livet er at jeg har fått lakkert bilen jeg skal kjøpe. Jeg har satt på nye, stilige setetrekk og gått til innkjøp av koppholdere og den uunnværlige wunderbaumen. Det får meg i bedre humør, og fysisk og psykisk helse hører absolutt sammen.

Men nå begynner jeg å bli lei av å kun prate med Lola og Nemi. Altså hundene våre. Jeg trenger litt mer menneskesnakk og litt mindre hundepoter i ansiktet når jeg prøver å sove, eller forsøk på ufrivillig tungekyssing når jeg sitter i sofaen. Jeg går på veggen snart…!!!

Rekrutt 153,01 vender tilbake til teig.

2011-05-20T08:53:00.006+02:00

Tjohei!

Nå stikker jeg på Kvinnecamp på Sessvollmoen!
ENEDELIG skal jeg få oppleve litt ekte grønn tjeneste slik jeg hadde i førstegangstjenesten. Jeg gleder meg MYE verre enn en rekrutt før første inspeksjon. (Ja, det èr faktisk ganske ille å være romsjef og skulle ta inspeksjon alene for første gang. La oss bare si det sånn at jeg spiste ikke frokost den dagen, men gikk på do fordet...)
SLO*, marjsering, fysiske tester, GIH**, biuvakk og grrrrrønne mennesker. GOD STEMNING!

Hjelp, jeg skal på FOS!***

*Sluttet Orden
** Generalinspektøren for Hæren
*** Felles Opptak og Seleksjon

You've got me wrapped around your finger, I'd surrender it all to you.

2011-05-18T20:40:00.004+02:00

Hei!
På mandag skrev jeg om en overraskelse jeg hadde planlagt. Nå er jeg avslørt og jeg har utrolig lyst til å dele det med dere. Ikke at det er tidens bragd, egentlig. Jeg er sikker på at det er flere som ville gjort det samme for sine venninner også.

Men dette er altså et utdrag fra brevet jeg skrev til venninnen min som skulle få denne overraskelsen:

"I wish that I could have this moment for life.

Jeg skulle ønske at dette var evigheten. At du finnes på min side av landet, at vi møtes så ofte vi kan og har det superfint sammen. Uansett hvor vi er, hvem vi er med og hvilken tid på døgnet. Du er det herligste jeg vet.

Aldri har jeg møtt en som er så lik meg selv, som samtidig kan være en supergod venninne, ikke fordi vi alltid er enige, men fordi vi bare fungerer så fint sammen.
Avslappa, rolig, hysterisk hyper, glad, morsom, tilgivende, trøstende og slående vakker. Superlativer som beskriver deg fra mitt ståsted.
Jeg skulle ønske du visste hvor fantastisk du er, for da hadde du hatt det så gjennomført bra absolutt hele tiden.

Jeg gruer meg til du er ferdig på Rygge og skal hjem til Mo. Ikke bare mister jeg selvtillitsboosten min. jeg mister også unnskyldningen jeg har til å dra til Rygge Flystasjon, der hvor vi har herja så herlig mye de siste åra(!!). Rygge fly er for meg et sted som lyser av lykke. Og det er nok mest på grunn av deg."

Mens Vanja leser dette ser jeg at hun blir veldig glad, men hun har fortsatt ikke skjønt hva overraskelsen går ut på. Ikke engang når hun leser dette:

"Du skremte meg først, men jeg var tørst, så drakk jeg deg pen som prinsesse Madelene.

Kødda."

Så avslører jeg at jeg har spandert konsertbiletter på oss, og at i kveld er skal vi på konsert: med Bjørn Rosenstrøm og Erik & Kriss! Haha!! Det er superflaut, men det er også dødsmoro. For oss er det ingen partylåt som slår Ølbriller, derfor er det drøyt festlig at vi endelig skal få se låta live.

Kvelden blir selvfølgelig en suksess med bryggebesøk, en halvtime på kamp med et FFK som denga Enga, så konsert og til sist bytur før Pappa Privattaxi henta oss hjem. Herlig, eller hva? :)

Dette er det beste bildet jeg fant. Det der kunne jo likegjerne vært Kjell & Leif, men jeg er ganske sikker på at det ikke er det.

Det er ikke bollemus før det synes på bunaden.

2011-05-16T12:19:00.003+02:00

16. mai i år ser ut til å bli intet annet enn en magisk dag. Jeg sitter og innser hvor bra jeg har det.

Jeg kommer gjennom det meste, jeg har verdens beste nettverk av venner, jeg har fin jobb, forsvaret smiler til meg og ute kan jeg faktisk kjenne lukten av nasjonaldag snike seg på + Presskannekaffe, knekkebrød med egg og Lars Vaular = Eg trur eg svimer av lykke.

Etterpå skal jeg være med den herlige Ryggegjengen på kamp og etter det. Sååå..

Som den sprø venninna jeg er har jeg også laget istand kanskje tidenes overraskelse til kanskje tidenes venninne slik at vi kanskje får tidenes dag/kveld og tidenes mest reduserte 17. mai. Du vet, det kan jo bli seint når man er midt i et slag Ludo og husholdningssafta fortsatt står på benken. *kremt*
Jeg kan ikke si hva det er, for det kan hende at du leser dette, Vanja. Men jeg vet du komme til å digge det. Jeg skal avsløre hva det var i morra. Herrrrreg ..arderobe, jeg gleder meg.

Men nå bærer det av sted i dusjen. Skal bare ta 10 pushups først, for det KAN jeg!

I’VE GOT A FEELING! Wooo hoooo.

Noen venner har du uansett hvor ofte du snakker med dem. Noen av dere er så like at dere skriver nesten identiske blogginnlegg uten at dere har snakket sammen på en god stund. Noen av oss kommer alltid til å ha hverandre dersom vi føler behov for det. Som uten spørsmål stiller opp, slik vi vet de ville gjort for oss. Slike venner er de som er ekte venner. Det er de du skal ta vare på.

Så les Heidis nydelige blogg, og hils fra meg :)