Som sekretær i Befalselevens Fellesorganisasjon (BESO) er det ikke grenser for hva jeg må gjennomgå for å få innpass som en av «gutta». Teambuilding er ikke lenger et glass vin, stearinlys med fjollelukt og rosa neglelakk på tærne.
Når leder Tobias Brøndbo tenker teambuilding, tror jeg han kun tenker taktikk. Vi skal lide så mye som mulig, slik at vi får merke på kroppen hvordan Tobias vil komme til å straffe oss dersom vi ikke skulle greie å få igjennom saken vår innen året er omme.
Noe som er sikkert, er at jeg personlig ikke lenger tør å komme på møte uten å være overforberedt med sakene mine, og ikke har på meg beskyttelsesmaske.
Det som jeg antar vil skje dersom jeg møter uforberedt og ubeskyttet, er nemlig det at UB-korporal Brøndbo drar frem paintballgeværet som er fulladet med litt farlige gummikuler, og begynner å løpe etter meg. Det er nemlig det som skjedde på lørdag.
Styremøte med BESO foregår i helgene, og hittil i Oslo, fordi det er her BFO har kontorer og det er i helgene vi har fri. Ja, i hvert fall noen av oss. HEHE.
Etter møtetid er det naturlig at vi går ut og finner på noe gøy sammen. Jeg er i grunnen for akkurat det, men å komme på møte dagen etter og se ut som om jeg brukte natten på å banke alle jeg møtte, så kan man jo vurdere om det er hensiktsmessig å få styret til å se ut som voldsofre for at vi skal jobbe bedre sammen.
BFO-bajas Irgens’ kommentar da jeg skifta fra svett paintballgenser til litt mer avslørende singlet var «Men Solfrid, du kan da ikke gå ut SÅNN DER?!». (Merk: han snakket ikke om den fullstendig normale, svarte singleten.)
«Jo.» svarte jeg. «Jeg bare peker diskret på han som sitter ved siden av meg, så skjønner folk hva som er greia, og jeg får masse sympati».
Kveldens sjekketriks, uten tvil.
Overarmen til en kriger
Dagens bilde 13.03.12; det har blitt grønt(?!).
Problemet med å bruke det som taktikk for å få oppmerksomhet, var at det var så mørkt på stedene jeg var at ingen så at jeg hadde banka alle i paintball, og uheldigvis fått igjen litt selv også.
….deeet er kanskje egentlig bare delvis sant. Selv om kommentaren «..så du synes dette ser ille ut?? Du skulle sett han andre!» hadde vært utrolig digg å få komme med, så var jeg en av de som fikk mest bank.
Det er kanskje en fordel å være liten, men det er også en fordel å se hvor man løper og greie å løpe FRA de som løper etter deg og skyter deg i rumpa. Ja, jeg har blåmerke der og. Rett over sprekken. Ikke spør.
Med fare for å virke for negativ, så må jeg bøye av med at det egentlig utrolig morsomt å spille paintball med gutta. Selv om mitt jentehyl kunne høres mye oftere enn guttas brøling, så var det Utrolig morsomt.
Nå kan alle le av blåmerkene mine, mens jeg kan bruke de som sjekketriks i sikkert fem uker til. Og alle vinner på det.
Befalselevene ved GKV på Mågerø har altså bare én øvelse igjen på befalsskolen før vi blir graduert som sersjanter. Hittil i år har vi vært igjennom hele seks øvelser før den o’ store vinterøvelsen.
Grunnen til bloggtørke er altså en eksamen, en totalt toukers vinterøvelse, og nå skal jeg ha nok en eksamen. Derfor velger jeg å prioritere lesing fremfor å skrive rare ting på nett. Forstå det den som kan.
Jeg skal nå uansett fortelle om denne vinterøvelsen. For dette er en historie verdt å fortelle.
For meg har denne siden av året fungert som «før-og-etter-vinterøvelse». Nå er jeg post-vinterøvelse og merker at jeg kan konsentrere meg mye mer om hele fremtiden, og ikke bare den jeg antok kom til å inneholde mye snø og ski.
Jeg tok ikke feil. Det ble mye snø. Mye ski. Og enda mere snø.
Øvelsen begynte på Kjevik. Jeg kan ikke si jeg gledet meg til å tilbringe to dager på tørre Kjevik når jeg er blitt vant til lunsjen her, TV på rom og nyoppussa bad på rommet.
Det å komme til Kjevik med den samme, gamle brødavtalen til Forsvaret, samt å kun ha toalett på rommet. En do som er så lytt at man kan høre naboen stå opp for å tisse om natten, og at dette merkelige konseptet jenter har med å sette på vasken mens de tisser, er fullstendig meningsløst.
(Jeg mener dette er fullstendig på bærtur uansett hvor og når det er. Hva i all verden skal du ha oss til å tro at du gjør der inne? IKKE tisser?)
Etter to dager med noe som i kjent Kjevikstil kan kalles organisert utstyrsutlevering endte jeg opp med en et par skisko som ikke hadde de isolerende innerskoa og en sekk som hadde verre passform til ryggen min enn en bøtte.
Så for min del begynte øvelsen med å rasere hele skoseksjonen på depoet etter passende sko til å putte inni skiskoa, og alt dette 10 minutter før vi skulle sitte på bussen på vei opp. Og som om ikke det var nok var jeg skråsikker på at jeg ikke fikk plass til ullsokker i skoa. Som den evig optimistiske personen jeg er når det kommer til øvelser, tenkte jeg at dette garantert kom til å gå til helvete siden beina mine kom til å se ut som et norsk flagg når jeg kom hjem. Frostskadeblå på tærne, hvit på foten og blodrød på hælen. Slike føtter vil ikke gamle Norge ha.
Heldigvis GIKK det seg til(elsker ordspillet) og vannblemmer var det største problemet jeg hadde under knærne.
Som første lagfører til fjells fikk jeg i oppgave å organisere en hurtigbiuvakk av syv-dukeren vi hadde kneppet sammen på Kjevik. Jeg gikk inn for oppgaven med godt mot, men fant fort ut at her skal det svært mye og veldig streng organisering til før dette går så sinnsykt «hurtig».
For det første har noen unnlatt å lære oss at en biuvakk vinterstid skal bestå av SKI til å binde opp telt, og ikke TRÆR slik vi har lært i et halvt år.
Dessuten skal skiene stå OPPÅ duken, på tross av at vi har fått så feltluene flagrer hvis vi så mye som prøver å tråkke på teltduken.
Når det var oppklart og veileder endelig hadde fått et korrekt bilde av standpunktet vårt i forhold til telting vinterstid, var teltet oppe og kuldegrop skulle iverksettes.
Personlig har jeg aldri vært i nærheten av en slik en. Det nærmeste jeg kommer må være disse gropene jeg alltid ser for meg å falle ned i hver gang jeg sier noe dumt.
Etter timesvis med tråkking, graving, irritasjon, frustrasjon, dårlig humor, men generell god stemning, var teltet klart for innflytting. Veileder havna strategisk ytterst i teltet, med primus i andre enden. Vi lå kanskje mer oppå hverandre enn ved siden av hverandre, men dette var vel bare å venne seg til med en gang. Det ble jo ikke så sinnsykt mye bedre utover i øvelsen heller..
Dagen etter skulle vi påståelig ha den tyngste marsjen. I hvert fall den med mest stigning i terreng. Joda, jeg kan kanskje være enig i at den hadde mest stigning, men det var ikke på noen måte den tyngste. Den var hard, men det var ikke snøstorm. Det var fint vær og sol, bortsett fra da det regna…
Ironien pisker deg i fjeset idet du innser at dette er første hele dag i løpet av en uke på fjellet.
Endelig fremme på andre teltplass i løpet av øvelsen. LAGSTELT OG MULTIFUEL!! Alle som har sovet i dette veit hvilken enorm lykke en multifuel i et lagstelt representerer i et snødekt landskap og svette klær. Det er som å se et femstjerners hotell i enden av en ukes gjørmeløype.
Etter tre dager på Camp Sanna med enormt mye lærdom om snø, hvordan grave i den for å sove i den og hvordan unngå skred, bar det videre til stedet hvor vi skulle sove i snøhule.
Har du noen gang prøvd å sitte og tisse midt på flat mark mens det er snøstorm og samtlige lag innenfor en kilometers avstand kan se deg jobbe iherdig med å prøve å få av deg tre lag med klær, også tisse i så sterk vind at det kiler i rumpa og man risikerer kuldeskader på stumpen de to minuttene det tar å tisse ferdig?
Det har jeg. Det er en god historie i etterkant, men å sitte der og bokstavelig talt fryse rævva av seg var ikke like moro der og da…
Vel fremme ved stedet vi skulle grave oss ned, forsvinner den stadig hyperaktive veilederen vår opp på skavlen som kunne rase ut hvert minutt for å se om hun ikke kunne få den til å rase litt fortere. Gutta jeg skulle dele hule med og jeg setter straks i gang med noe av det jeg mener er det mest meningsløse man kan gjøre med snø. Det er å bruke masse tid og energi på å lage en kjempestor snøhaug, forså å grave hull i den og legge seg for å sove der. Å grave en kantgrop betyr i hvert fall at man graver seg inn i noe som er der fra før av, men å skulle lage snøhaugen man etterpå skal grave seg inn i mener jeg er fullstendig meningsløst. Det fungerte greit å sove i, men dersom man har dårlig tid og er ute etter litt effektivt arbeid og å få nok hvile, så er det meningsløst å lage haugen man skal grave seg inn i etterpå.
Selv om jeg ikke akkurat kringkaster at jeg er litt lett klaustrofobisk, merka lagsmedlemmene mine at jeg var litt i overkant skeptisk til å legge meg til å sove inni en snøhaug jeg selv har laget og stole på at vi ikke våkner med taket i hodet og plutselig fire lagsmedlemmer færre til å trekke pulk.
Men det gjorde vi heldigvis ikke! Jeg sovna relativt fort og våkna ikke før streifvakta vekka oss klokka halv 7 på morgenen. Lettelsen var stor da jeg våknet varm, like hel og med alle lagsmedlemmer intakt. Det som ikke var en like stor lettelse var tanken på det jeg skulle gjennomgå få timer senere.
Isbading.
Det å grave dypt trenger ikke kun å handle om snøhuler. Det handler også om å grave dypt inni psyken sin for å komme seg gjennom ting som kan være hardt. Jeg var allerede noen meter under bakkenivå og flytsone da jeg dro pulken over isen for å komme oss dit vi skulle dukke under, og i teltet sank jeg enda noen meter lenger ned da vi skulle begynne badinga.
Det var nok en gang snøstorm og -20 effektive kuldegrader i lufta.
Heldigvis har jeg et herlig lag, en super makker og en veldig støttende veileder. Isbade skulle jeg, for det står jo i pensum, men det var jaggu ikke noe jeg gleda meg til…
Til slutt var det min tur. Kun iført sokker, truse, netting og den hvite kamuflasjen fikk jeg et tau rundt livet og to staver i henda og beskjed om at «Du er ute og går på ski!».
Ute og går på ski du, liksom?! Jeg står her og hikster fordi jeg vet at om to sekunder skal hodet under isvannet i hullet dere står og ser på, også forteller du meg at jeg er ute og går på ski som om dette er en sykt hyggelig skitur med kvikklunsj og kakao?!
Uansett, jeg hopper nå i hvert fall uti dette lille helvetet av et basseng og greier å dra meg opp igjen med henda før jeg får revet av meg alt jeg har av klær og nærmest stuper inn i jervenduken makkeren min holder klar til meg. Jeg har trolig aldri kledd på meg så fort, ei heller tror jeg ikke mestringsfølelsen har vært større.
Varmen som spredde seg i hele kroppen da jeg fikk på meg varm ull var nok ikke bare det, det var nok også en følelse av å overvinne mitt eget hode og gjøre ting jeg aldri i verden hadde funnet på å gjøre frivillig.
Det var verdt hatet og det var verdt å grave dypere enn noen sinne. Jeg hadde nok en gang overvunnet meg selv og er fortsatt evig stolt over å faktisk mestre det.
Tilbake i syv-dukeren får vi i oss et varmt FR-måltid før vi skal sette i marsj tilbake til der vi hadde bodd de tre første dagene.
Den såkalt frysetørkede hvite kamuflasjedrakta hadde selvfølgelig fryst, men tørkedelen av konseptet har jeg fortsatt ikke sett i praksis..
Når det kommer til marsjen tilbake til der vi skulle sove de to neste dagene kan vel lett oppsummeres med nok en snøstorm, en sekk som dreper alt som skal forestille motivasjon og mange timer med hard både fysisk og psykisk jobbing.
En ting jeg ikke hittil har nevnt er at begrepet «å gå på ski» har tidvis aldri vært mer bokstavelig. Når flere kilo med snø finner ut at det er mye kulere å bare bli med skien videre i stedet for å bli der den er, ender man fort opp med å bokstavelig talt gå på skia for å komme seg videre. Dette var situasjonen på noen av skiturene våre på fjellet. Som om det ikke er hardt nok å holde seg oppreist nedover bakker med 30 kilo sekk og ustsø bein, så må man i tillegg være superforsiktig for å ikke gå rett på trynet. Plutselig tenker snøen at det ikke er kult å henge fast lenger, og da får man brått gli. Da glir man ganske nøyaktig et sekund før grepet slipper og man blir liggende som en ball halvveis oppe i bakken. Skia er ikke er de pleide å være, man sitter på stavene og sekken gjør det nærmest umulig å komme seg opp igjen.
I etterkant ser jeg jo selvfølgelig at jeg har lært utrolig mye på denne øvelsen.
Jeg har lært å få på meg sekken selv. Ja, det kan faktisk være et problem dersom sekken er like høy som en selv og veier ganske nøyaktig halvparten av en selv.
Jeg har isbada, sovet i snøhule og lært veldig mye om snø og skred. Kjekt å kunne hvis jeg blir psykisk syk og bestemmer meg for å dra med familien på tur utenfor skiløypene og opp på toppen av et fjell.
Min kjære mor hadde, i likhet med mange andre bekymrede foreldre, ringt avdelingene vi er ved og prøvd å finne ut om det var vi som var i skredutsatte områder. Det vi ikke fikk vite, var at nøyaktig den samme uka som vi var oppe og lekte i snøen, var det generell skredfare over hele landet der det ligger snø. Det hadde faktisk gått flere skred rundt oss, men det visste vi fint lite om. Vi bare la oss til å sove i snøen fremfor å lure på om den skulle ta oss med ned noen kilometer lenger ned i dalen.
Kanskje likegreit å være lykkelig uvitende om alle avisoppslagene og frarådingen om å dra på fjellet denne uken.
Forsvaret har selvfølgelig stålkontroll på hvor det er trygt å ferdes og hvor vi absolutt ikke skal gå. Vi hadde med oss en skred- og snøekspert(!) til å legge opp rutene våre. LBSK var aldri i noen som helst fare for å oppleve noe som helst utrygt. Hvis man ser bort ifra faren for å gå lei av snø.
Jeg var aldri redd for at det skulle skje noe kritisk.
Alle bildene er tatt av Maren Aspmo på laget mitt. Du er grei, Maren! Takk for at du tok fantastiske bilder.
Neida, han er absolutt ikke hverken idiot eller dyslektiker. Han er bare på samme humorfrekvens som oss. På samme bølgelengde. Innenfor rekkevidde. Du vet, på radaren.
I heftet mitt leser jeg om EIVÆXXEN som pleier å sirkle rundt over havet og overvåke, mens jeg prøver å lære meg systemet jeg skal bruke for å kunne lære noe som helst innenfor kontråll å vasjling.
GKV har så langt vært en dans på roser, eller skyer om du vil. Vi tok av straks etter at den grunnleggende historien var mottatt og forstått(eller erkjent for de som prater militær).
Vi flakser mellom klasserom om simulatorer som vi var små flygplan. Touch and go i messa før vi klatrer tilbake i klasserommet for å lære mer om RADAR, som faktisk er en forkortelse(!), og alt annet grunnleggende kontroll og varsling fører med seg.
Ikke før etter middag eller endt kveldstjeneste går vi inn for landing på kaserna hvor vi taxer ustanselig mellom treningsrom og lekselesing. Best å ikke gå i veien på rullebanen, for da kan det hende du havner i feil propell..
Etter en god natt med refueling og grundig overhaling av rom, er vi nok en gang klare for å boarde klasserommet. Vi møter opp til check in, og hovedinstruktør sjekker at alle har lest godt på boarding passene sine i helgen med en prøve i forrige ukes lekseflights.
Beste elev får en prøvetur med F-16.
Kødda.
…eller gjorde jeg det?
Julflygplan.
Jeg stoler på deg, derfor lar jeg deg se tvers gjennom meg når du ser på meg.
Tillitsfull, eller naiv. Jeg er begge deler. Men er det naiv å se det beste i folk slik at man lett viser tillit og tror at mennesker stort sett vil meg vel?
Som alltid er det en balansegang som er det beste, men jeg er nok en av dem som heller litt mer over på den naive siden og smiler tilbake til alle som smiler til meg.
Jeg har din tillit, derfor forteller du meg hemmeligheten din.
Blir tilliten brutt, er dette som et knust speil. Man kan reparere det igjen, men man vil fortsatt se sprekkene i speilbildet.
Du må gjerne love at du skal gjøre det godt igjen hver dag for resten av livet ditt, men ingen kan klare å overse sprekkene i forholdet dersom tilliten er brutt.
Sårene i hjertet ditt. Sprekkene i speilet. De vil etter hvert leges og sprekkene kan du bli vant til, men du har fortsatt minnene i bakhodet, og det ødelagte speilet burde du egentlig bare kvitte deg med.
Vis verden tillit, men ikke la deg misbruke. Det skal lønne seg å være snill, sier alltid min kjære mamma. Men pass deg for de som ikke har like gode hensikter som deg selv.
Jeg siterer meg selv; idioter finner du over alt. So true.
Idag skal jeg skrive om...
Meg selv.
Stort sjokk, selvfølgelig. Personlig blogg og greier.
Jeg har kanskje ikke skrevet så ekstremt mye om meg selv, eller jo. Men uansett!
Når man bytter arbeidsplass, bytter skole og bytter linjer kommer stort sett alltid den tradisjonelle runden hvor man setter seg i ring eller må gå frem til kateteret(OMG) for å snakke pent om seg selv. Jeg har ikke noen vanskeligheter med å snakke om meg selv. Jeg synes det er kjempegøy å snakke, sånn generelt. Til glede(og frustrasjon) for de fleste rundt meg.
Ord jeg vil beskrive meg selv som er som regel glad, engasjert, distré, omsorgsfull, tilstedeværende, nerdete, pratsom, frempå, usjenert, følsom, humørfylt, omgjengelig osv.
Men det ordet jeg aldri brukte om meg selv, før nå, var ordet sta.
Sta, som jernet. Påståelig nok til å irritere vettet av folk og så sikker i min sak at jeg ikke engang vurderer å dobbeltsjekke om det faktisk er slik.
Oppdagelsen kom på en av øvelsene vi hadde med GBK på Kjevik. Vi hadde en del caser som skulle lære oss en del om hvordan vi fungerte som personer og i laget, men for meg kom de største oppdagelsene på hvordan JEG faktisk er.
Jeg er sta. Forbanna sta. Og jeg har skremmende stor påvirkningskraft.
Vi hadde en case hvor vi skulle diskutere oss frem til diverse svar på spørsmål, og til tross for at jeg var den i laget som hadde flest feil svar(Kan du tro det?!), så var jeg en av de tre som hadde fått igjennom flest felles svar i laget.
Oppdagelsen var overraskende, men jeg tok det hele med fatning. Okay, så laget har tillit til meg. Herlig. Fint! Men okay, jeg er så sta og påståelig at jeg kan få gjennom svar som faktisk ikke stemmer overens med virkeligheten..?
En enorm vekker for min del. Så nå bør jeg kanskje begynne å vurdere om jeg ikke alltid har rett og faktisk begynne å vurdere å høre på andre enn meg selv om jeg er helt sikker på at jeg har rett.
Herregud, jeg må jo høres ut som den verste hurpa som kun kjører egotripp og overkjører alle andre.
Jeg tror ikke jeg fremstår slik, for jeg overkjører med et lurt smil og store ord, selvtillit og stort engasjement. Så da er det kanskje ikke så ille å bli overkjørt, hvis hun som kjører over deg smiler til deg og forklarer med så stor overbevisning at det var din egen feil at du ble påkjørt at du faktisk tror på det selv..?
Moralen er vel at jeg ikke alltid har rett, så ikke hør på meg. Jeg prater stort sett bare tull og hvis jeg er helt sikker på at jeg har rett, så er sannsynligheten større for at jeg tar feil.
Selvinnsikt kan læres. Heldigvis.
Hallo, Mågerø.
Hallo, VERDEN!!
Jeg har vært på Mågerø i nøyaktig to døgn, og jeg er allerede evig positiv til at dette er noe jeg virkelig, VIRKELIG, har lyst til å bli kjempegod i!
Hvis jeg bare kan fått fikset denne elendige døgnrytmen jeg har pådratt meg i ferien, som gjør at jeg får mest lyst til å faceplante i senga og dø med en gang vi er ferdige for dagen, så vil nok dagene blir noen bittesmå hakk bedre.
Men bare litt, for jeg synes Mågerø er helt herlig. Offiserene og elevene, eller kolleeeger som jeg snart kan begynne å si, er fantastisk hyggelige. Fordi Mågerø er en ganske liten leir blir miljøet mye mer intimt enn på andre større leirer, som f.eks. Kjevik, og det merkes godt.
Hun som styrer oss rundt, og er sjef over han som også styrer oss rundt, får ikke helt bestemt seg for om hun er nestkommanderende klassesjef eller fagansvarlig. Men hun er i hvert fall supersjef over saueflokken vi kaller en klasse her på Luftforsvarets Kontroll og Varslingsskole.
Vi har allerede fått drøssevis av omvisninger på leiren og inne i fjellet, der vi skal jobbe. For det er jo ikke noen hemmelighet at det er inne i fjellet det virkelig er action 24/7. Å høre på hvordan de jobber med skjermene, og hvordan de snakker med hverandre, gjør at jeg egentlig får mest lyst til å bare sette meg ned ved en ledig PC og hamre løs på tastaturet mens jeg brøler diverse bokstaver i det fonetiske alfabetet inn i mikrofonen og håper at jeg får svar i andre enden.
Risikoen hvis jeg gjør det er jo at jeg ikke får lov til å fortsette utdanningen fordi jeg er utilregnelig og litt for gal til å fortsette i Forsvaret i det hele tatt….
Så jeg dropper det. Jeg skal heller lære meg de femten tusen forkortelsene de bruker til daglig slik at jeg kan forstå halvparten av det de sier.
Jeg trodde jeg var flink til å forstå og lære meg forkortelser, men her skjønner jeg faktisk mindre for hver time føler jeg. WTF, FML FTW. LOL.
Jeg må også innrømme at jeg har vært utrolig lat hva gjelder blogging siste måneden, og hvis jeg skal oppsummere alt som har skjedd kan vi sitte her til jul. Så det utgår med drithøye kneløft.
Saken er at vi har hatt femten avsluttende eksamener i GBK (Grunnleggende Befalskurs) og i juleferien var jeg rett og slett bare lat.
Jeg sier det slik jeg sa det til klassesjefen min. «Jeg er jo menneske.. Og det er jo menneskelig å være litt lat.» Ja, han var jo enig i det. Jeg var lit lat.
Så akkurat lat nok til å ligge i senga i timesvis med PC’n i fanget, men ikke faktisk finne på noe interessant å skrive morsomt om og finne passende bilder til. Jeg gidder ikke unnskylde meg, du ville sikkert gjort det samme. Ved mindre man er Supermarie som ser ut til å finne bloggeenergi i hva som helst. I morra skriver jeg om epleskrotten min eller thermokoppen min hvis jeg er inspirert nok, ass.
Jeg digger Mågerø, og jeg tror vi kommer til å få mange fine måneder sammen.
