Typisk Nord-Norsk

Vakre Norge kan by på lange sommere, 18 grader i vannet og sol om natten. Idylliske Norge kan også by på så mange effektive minusgrader at man lurer på om målestokken har konvertert til Fareinheit.

Nord-Norge, der hvor den svære taklampa er avskrudd halve året og man hiver seg uti vannet så fort isen er gått; for da er det endelig sommer. 

Hit skal altså jeg flytte om kun noen måneder. Et år skal tilbringes i den snøhulen mange kaller Gumpen. Og Gumpen ligger i Sørreisa. 

Åja, du vet ikke hva Sørreisa er heller? Det ligger mellom Finnsnes og Bardufoss. Trenger jeg si mer?

I bunn og grunn er jeg utrolig fornøyd med å havne der, for jeg har veldig lyst til å oppleve noe annet enn østlandet en stund. Men det blir jo ikke noe morsomt å lese dersom jeg bare skal skrive hyggelige ting, så da er det mye bedre å skulle finne på alt det som IKKE er så fett med Nord-Norge.

Det er jo mørkt der halve året. Nesten ihvertfall. Så når sola endelig titter frem i …Juni? Juli? Hæ? Ja, da går skal alle sammen ut og nyte de fem minuttene med lys de har. Og da får man jo dritsjokk, for da hilser man på den andre naboen din for første gang det året. Og da oppdager man plutselig at det bor flere enn deg og naboen der. Nærmeste naboen din jobber jo på Joker Nord, så det er kun han du handler av. Men der sitter det jaggu en hel familie og soler seg på taket på det huset som nettopp smeltet frem fra snøen. Og da kan du hilse på dem også. Plutselig oppdager alle at dere er hele fem innbyggere i byen og da kan man arrangere festival og invitere Jenny Jensen. Så blir det tørrfiskfestival, og man kan bli intervjua på Norge Rundt, for her i på denne plassen er alle i slekt og alle kan rulle på tunga mens de spiller på sag. 

Så går det en uke hvor alle spør om man har sett de på TV, og det har de.

Så har isen smeltet nok til at Telenor får lagt fiberkabel nesten helt frem, men på mandag ettermiddag er sommeren over og da sier de takk for i år og går opp på loftet for å lete etter snøskuffen de la på et lurt sted for faktisk hele nesten to uker siden. 

Nå er det snart jul, og eldstemann ønsker seg nye læsta med koftemønster, så da er det bare å ta strikkepinnene fatt og vente på bedre tider.

Rushtid på Nordkapp. Jeg tror nesten det var to beltevogner der innenfor de samme 10 minuttene.

Sånn er det. Nesten. 

Hvem trenger fremgang når man kan gå bakover?

Frustrasjon er et kompliment til følelsen man får når man opplever utfordringer som en skitur på en time og et kvarter til å virke som en halv dag.
En mil føles som åtte, og små fyrstikkbarn som rekker meg til knærne suser forbi meg i skiløpya. På toppen av det hele ser jeg mødrene til fyrstikkbarna skøyte seg oppover bakken og jeg står nederst og klamrer meg fast til stavene. Og bakken har ikke begynt enda.

Jeg har et problem. Jeg kan bare smøre ski slik at de blir bakglatte.

Jeg kunne likegjerne ha gått baklengs, for hvert steg fremover er et like langt steg bakover, og jeg må fiskebeine meg opp over hvert eneste snøfnugg som ikke heller nedover. Jeg har til med med observert at skiene mine går bakover i nedoverbakker.

Det er ikke vanskelig å skjønne at man blir sint av sånt. Jeg får en utrolig trang til å brøle alle de styggeste ordene jeg kan, men av frykt for å utløse snøskred lar jeg være. Jeg ville aldri i verden greid å skie meg fort nok vekk fra den lille snømassen jeg kanskje kunne dunket ned fra et lite tre.

På GPSen min står det at jeg har gått ni kilometer. Jeg vet at jeg har gått minst femten. Det er fordi jeg må gå tre meter der de andre går én. Ikke at matten i dette regnestykket stemmer over hodet, men det er detaljer som er fullstendig irrelevante i denne beskrivelsen av skiforbannelsen.

Jeg har akkurat investert i et par flunkende nye ski, og har i god tro tenkt at dette var en begynnelse på et nytt skieventyr. Jeg trodde jeg  med disse skiene kunne suse av gårde i løypene, og at det å trekke kortet kunne spare meg for all frustrasjonen jeg har hatt med mine gamle ski. De var nemlig for korte, og jeg var selvfølgelig godtroende nok til å tro at det var nettopp dette som var problemet.

Men jeg har smertelig erfart, at det i bunn og grunn er.. skiene det er noe galt med. Selvsagt nekter jeg å tro at det er jeg som kun er født med slim på beina. Jeg har da gått på ski før, må vite.

Men selv ikke to ulike skismøringsapplikasjoner på mobilen kan hjelpe meg i denne stund.
Jeg ser meg nødt til å krype til korset. Og med det mener jeg selvsagt min far. Pappa er prest, og oppvokst i skientusiastenes himmel; Lillehammer. Selv om jeg ringte han fra skiløpya, og ikke kunne få noe annet svar enn at han hadde det samme problemet selv, så tror jeg at dette må være åpenbaringen. Og ikke Johannes, men Ole Jens’.

Tips mottas med takk.
..Og dersom dere ser et par ski type Madshus som er knekt og henger i ymse trær i området rundt Nøtterøy, er det bare jeg som har latt frustrasjonen gå utover skiene mine. 

Takk for meg, og takk til alle som har foreslått at jeg bør ha smørefrie ski. Jeg har tatt hintet nå.

Kjære Kjevik. Du er så søt.

Etter et halvt år på befalsskolen fløy jeg videre til Mågerø. Forsvarets Feriekoloni Mågerø, som jeg har døpt det. En perle blant Forsvarets mange leirer.

Jeg trives og jeg er heldig som har fått et år ekstra her. Det har vært, og kommer til å bli et år med opplevelser.

Dette ekstra året på Mågerø, som elev på Spes-V, har gitt og kommer til å gi meg mange reiser rundt i Norges land.
Vi har allerede vært i Bergen, Bodø, og i går kom jeg hjem fra Kjevik. Et sted jeg har litt blandede følelser for. Det er nok fordi tiden da jeg var stasjonert der var fylt av elsk/hat-forhold til mye av det vi gjorde. Og ikke minst; prestasjonspress. Jeg måtte strekke meg mye lenger enn jeg noen gang har gjort tidligere. Det er ikke med lett hjerte jeg reiste ut på den femte øvelsen i løpet av fire måneder på Evje. Jeg visste det var meldt regn, men ikke når jeg skulle tilbake.
Jeg skal ikke juge og si at det er en god følelse. Og hvis noen møter noen som sier de kosa seg under den øvelsen, så vil jeg si at de juger. Det er INGEN som liker å gå døgnet rundt i våte klær og ikke spise noe annet en det absoluttttttt minimale vi fikk utdelt av feltrasjon.
Men hei, man må igjennom det. Så tusen takk for opplevelsen, Kjevik. Jeg har lært å sette pris på regntøy, om noe..

Poenget mitt er vel egentlig det at da jeg kom tilbake til Kjevik forrige lørdag, så var det en helt annen verden som møtte meg. I øsende regn ble jeg hentet av to velkjente smil som jeg har savnet helt siden jeg dro fra Kjevik før jul i fjor.
Befalselevene var ikke oss, og det var ikke jeg som hadde kveldstjeneste. Digg.
Jeg hadde en eksamen, men den var ikke avgjørende for at jeg skulle beholde plassen min.
Jeg trengte ikke løpe rundt fotballbanen med ammokaser og skrike til laget mitt at «DET ER BARE EN RUNDE IGJEN!!!!! KOM IGJEEEEEN!!».
Jeg slapp å vaske rommet mitt hver morgen, og bruke 10 minutter på å sluke frokosten min.



På tross av mitt bedagelige liv, fikk jeg fylt hver eneste dag til randen. Jeg møtte mange hyggelige, og litt viktige(hoho!) folk, og jeg fikk gjort litt godt organisasjonsarbeid. Og da koser jeg meg J

Men det aller hyggeligste møtet må være med den gamle klassesjefen min.
Jeg var kanskje ikke den perfekte befalselev, men noe må jeg tydeligvis ha gjort riktig, for en så hjertelig velkomst av en kaptein er det ikke ofte jeg får.  (Jeg må være litt forsiktig med hva jeg skriver, for jeg vet at han leser dette. Heh..) Men jeg vil bare si at det å være streng, men rettferdig, kan bringe frem det beste i en elev på villspor. Befalselever trenger å settes på plass, og det er få som kan plassere folk så godt som denne mannen. Jeg turte i hvert fall ikke å strekke lilletåa mi over grensa da jeg var elev.
Dvs, i hvert fall ikke når jeg kunne bli oppdaga. Så takk for oppdragelsen! Se hvor bra det gikk! : )

Så derfor er det litt rart å komme tilbake til Kjevik. Mye av meg forandret seg her, og det kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg lærte meg å bruke viljestyrken min. Jeg lærte at jeg er sta, og det var nevnte klassesjef med på å utpeke. Jeg tror ikke han var overraska, og jeg var egentlig mest overraska over at jeg ikke hadde sett det selv. Så takk for virkelighetssjekken, Kjevik. Det trengtes.
Jeg fikk også venner jeg setter utrolig stor pris på. Dere vet hvem dere er, og dere vet hvor glad jeg er i dere. Takk til jentene mine for at dere gjorde befalsskolen overlevbar!

Og tusen takk for en herlig uke. Jeg kommer tilbake i uke 10. Da skal jeg kurses i en kjekk kar som heter Sindre 2. Nå skal jeg til Vågsøy for å date lillebroren hans, Sindre 1.

Snakkes!                   

(U)vaner?

Jeg slumrer. Lenge. En halv time er minimum dersom jeg ikke trenger å ta hensyn til noen andre.

Det er faktisk så lang tid det tar for meg å skjønne at jeg er våken og at det er på tide å stå opp. Jeg fungerer dårlig hjernemessig det første kvarteret av oppvåkningsprosessen.

Jeg roter. MYE. Jeg er faktisk kjent for å være utrolig uorganisert i mine egne ting, og da spesielt hvis jeg er på besøk hos noen. Bagen blir på magisk vis spredt utover nærmeste kvadratmeter uten at jeg kan forklare det.

 

Jeg snakker. Veldig mye. Det som er fascinerende er at alt jeg sier selvfølgelig er superviktig. Unntatt når jeg ber deg om å ikke høre på det jeg sier. Da er det sannsynligvis fordi ordene ikke fungerer lenger og jeg enten er midt i en latterkrampe utløst av meg selv, eller jeg ikke har snøring på det jeg snakker om.

Jeg er engasjert. Hele tiden. Alltid foralltid er jeg tjenestemannsorganisasjonsmedlem som enten prøver å verve deg, eller at jeg snakker om alt vi driver med i Befalets Fellesorganisasjon!

Jeg ler mye. Ikke bare er jeg morsom, men det meste rundt meg kan bli oppfattet som morsomt.

Jeg er irritabel. Og dersom noe(n) først er irriterende er jeg ganske nådeløs. En person kan irritere meg kun fordi det er den personen som gjør eller sier akkurat det. KLIKK tom.

Jeg er nerdete. Jeg fremstår kanskje ikke som en typisk nerd, men med en gang det er snakk om fly eller forsvar, så velter nerdens frem og jeg er nærmest ustoppelig. Du får bare be meg være stille dersom det blir irriterende. Jeg har blitt ganske god på å ta til meg kritikk i løpet av året på befalsskolen...

Jeg er sta. Som et lite uvær. Sinnsykt påståelig og gir meg ikke dersom jeg mener jeg har rett. Jeg har vett på å innrømme at jeg har rett, men jeg kan være utrolig overkjørende. Så, nå er du advart.

Og forresten; supersøster har bursdag idag. Gratulerer med dagen, flysoldat Hovda!

 

Superspesialist

Endelig, ja endelig, har skoleåret startet igjen.

Igjen?! Ble du ikke ferdig med Befalsskolen sist du prøvde?
Jo, men nå har jeg begynt på noe annet. Dvs. noe mer er vel riktig å si.

Etter et halvt år med Grunnleggende Befalsskole på Kjevik og et halvt år med Grunnleggende Kontroll og Varsling på Mågerø, fant jeg ut at dette var noe jeg hadde lyst til å fortsette med. Derfor søkte jeg spesialiseringsutdannelse, noe som gir meg et skoleår ekstra på feriekolonien.

Spesialisering Varsling, eller Spes-V som vi sier, går ut på at man lærer mer om overvåkningsdelen av kontroll og varsling. Altså, varsling. Selv om jeg mener at varslingsnavnet er noe misvisende. Det handler jo ikke bare om å varsle noen, men å kunne så å si alt om det som har med luftovervåking å gjøre.
Hvordan systemene, linkene og radioene fungerer sammen slik at vi kan få et korrekt luftbilde. Nå har det vist seg at det ikke bare handler om det som er i lufta. Neida, både båter og soldater til fots kan kommunisere med oss dersom de har riktig utstyr. Vær så god å bli forvirra.

Jeg skal ikke begynne å prate masse fagstoff for å prøve å forklare HVA vi gjør. Det ville 1. Blitt veldig kjedelig og 2. Det ville tatt meg ca et år, for jeg har ikke rukket å lære en brøkdel av det vi skal igjennom enda.

Det jeg kan gjøre, er å fortelle at vi skal reise MYE i året som kommer. Alle fire.
Ja, vi er fire personer i klassen. Heldigvis er vi 25% jenter, så her har vi greid å oppnå jentekvota Forsvaret er så opptatt av å få til.
Dessverre er jeg eneste jenta på Spesialiseringsutdannelsen i år. Altså hvis man slår sammen Kontroll og Varsling så blir vi en haug med gutter og en veldig liten jente. Det er altså meg.

Vi skal til Bergen, Bodø, Rygge (hurra!), Kjevik, Honningsvåg og Kongsvinger. Blant annet.

Som den lille nerden jeg er synes jeg selvfølgelig det er kjempestas med skolearbeid og rutiner i livet.
I sommer jobbet jeg skift i fjellet, og som det døgnvraket jeg er ble det veldig vanskelig å skulle ha nattevakt tre netter på rad, forså å forsøke å snu døgnet tilbake til dagvakter og samtidig få noe gjort i hverdagen min. Det var kjempeherlig å jobbe, misforstå meg rett. Jeg digga skiftet mitt som var fullstendig YOLO og LOL, men det er litt digg å stå opp til normal tid også ha resten av dagen fri. Frihet med modifikasjoner, selvfølgelig. Jeg har jo lekser må vite.

Så det var siste oppdatering om meg og mitt. Jeg ser dere er inne og leser folkens, så gi meg gjerne tilbakemelding hvis det er noe dere lurer på eller vil vite mer om.

Så avslutter jeg slik Radioresepsjonen pleier å si; har du ris, si det til meg, har du ros si det til alle :D

So long!

Min søster er grønn og blå.

Jeg har latt min grønne søster skrive et gjesteinnlegg i bloggen. Og med grønn søster mener jeg ikke en medsoldat som også er kvinne, jeg snakker om min bloderlige søster med samme nametag som meg selv.

Unge Hovda, altså den yngste Hovda hittil, lever livets glade dager på Ørlandet i militærboots og båtlue på hodet. Hun er faktisk like tøff som søstra si, og det er jeg kjempestolt av!

Så her er hun; Anine Hovda:

Før da jeg var barnehagebarn trodde jeg at jobb var bare et sted voksne dro til for å være på dagen. Litt som et venterom med kaffe og lukten av røyk over hele stedet med sofaer og bord fra 70-tallet. Sånn skulle jeg bli når jeg ble stor.
Etter en stund trodde jeg at man kunne bare bli enten brannmann, ambulansepersonell eller politimann. Siden det var de som hadde nødnummer. Da skulle jeg bli brannmann/kvinne.
Etter det forsto jeg at det var jo mer man kunne bli, og jobb var bare ikke et sted man drakk kaffe og snakket voksensnakk.

Jeg fant ut først at jeg skulle bli prinsesse(hva elles vil man bli som 6åring) også var det millionær en stund. Og etter det var jeg ganske sikker på at jeg skulle få brev fra Galtvort for å begynne der. Det var lenge jeg ville bli konditor også.
Men jeg har aldri hatt så mye jeg ønsket å bli, og har egentlig ikke tenkt eller brydd meg så mye om det.

Jeg husker en tidlig høst hvor jeg og søster var fortsatt små og våre foreldre tenkte vi sikkert ville ut å bade i Kråkerøys gamle drikkevann. Den dagen fant min søster ut at hun ville bli isbader, det kunne jeg aldri ha blitt. Nå er hun sersjant på Mågerø og ruler rundt der nede.

Sersjanten og Flysoldaten i tidlig alder.

Jeg endte opp med å ta Medier og Kommunikasjon på videregående, noe jeg er veldig glad for. Først ville jeg ta foto, men det var ikke så festlig som jeg trodde. Stå i et studio og fortelle en 5åring hva den skal gjøre er ikke enkelt. Så jeg gikk over til grafisk og trudde jeg hadde funnet min cup of tea. Men med den samme teen og koppen dag ut og dag inn ble ekstremt kjedelig.

Jeg må takke min kjære videolærer fra andre året som hadde en oppgave til oss der vi skulle lage en kortfilm om skrekk. Beste oppgaven jeg noen gang har fått.
Jeg forsto at det var film og TV jeg ville. Jeg ble med på så mye etterskoleprosjekter som jeg fikk gjort, og fikk lov til.



Men nå, som jeg skriver dette sitter jeg i grønt, og har grønt på hjernen. For jeg dro inn i førstegangstjeneste i luftforsvaret. Man kan si jeg fulgte mine søsters fotspor, men hvis det ikke hadde vært for henne hadde jeg ikke dratt inn. Jeg sitter her på et lite kontor på Ørland Hovedflystasjon som journalist og er kjempefornøyd her. Men har fortsatt ikke bestemt meg HELT hva jeg vil bli. Men den tiden kommer.

Usymmetrisk fornuft

Facebookskløttene skryter av trening. På Twitter henger folk ut politikere og siterer alle andre enn seg selv.
Allikevel hender det at noen greier å sitere et lite gullkorn her og der. Det var det som hadde skjedd da jeg kom over denne tweeten fra @DavidMoldskred:
«Hvis man elsker noen, så blir man veldig usymmetrisk og klarer ikke å tenke helt rent. Det tror jeg er gøy. (Frithjof 6 år)»

Fritjof er kanskje bare seks år gammel, men han har allikevel greid å lære seg livets lekse. Å være forelska, eller å elske noen, gjør ofte en person veldig usymmetrisk og man har ikke nubbesjags til å tenke rent.

Mine tanker er kanskje ikke symmetriske og riktige, men jeg har vært der at jeg ikke greide å tenke rent. Og egentlig… Vil jeg ha hodet fullt av alt for store bobler, og magen full av sommerfugler som kiler på innsiden. Jeg vil ha jordbærgelé i knærne og krem i munnen slik at jeg hverken kan stå oppreist eller snakke reint.

Når sant skal sies, så er hodet mitt egentlig fullt av fly. Masse turbulens og counterails(de skyene som kommer bak fly av og til). Turbulensen er forårsaket av mannlige boenger som boinger løs på fornuften min og får alt til å riste og gå rundt. Counterails er stripene de etterlater seg når de har flydd videre. Jeg sitter igjen med vondt i hodet og streker som heldigvis forsvinner etter hvert. Men jeg kan se at det har vært noe der og flydd.

Nå for siden er hodet fylt til randen av virkelige fly. Jeg kan ikke ta meg en joggetur engang, uten å stoppe opp før å se etter flyet jeg antar skal lande på ENRY og som jeg fortsetter å gjette er en Boeng fra Ryanair som flyr fra Standsted. Kronisk yrkesskade. Det må alle bare lære seg å leve med. Nå.

Så jeg fortsetter mitt monogame forhold til lufttrafikken, og sikter mot nok et knallflott år på Mågerø. Det er nok best slik, for hvis flyene blir usymmetriske og jeg ikke klarer å tenke rent på jobb, kan det hende at det blir mye vanskeligere å gjøre det jeg egentlig skal. Og det bør helst ikke skje.

Så ja til symmetriske og rene tanker! Resten får komme når det kommer..

En dag jeg kommer til å huske. Lenge.

Gledesfølelsen strømmet gjennom kroppen som epileptiske sommerfugler da kapteinen satte på kjenningsmelodien til «Top Gun» og skolesjefen ba oss tre av.
Jeg ble så glad, at jeg brøt ut i strigråt og hulkende klemte alle innenfor en rekkevidde på to meter rundt meg.

Mine nå firesifrede tjenestedager i Forsvaret har vært proppfulle av følelser, og nå kom alt sammen ut på en gang. Det øyeblikket jeg fikk bekreftet foran hele kullet mitt og alle som hadde møtt opp, at jeg endelig er sersjant, er faktisk det største hittil i mitt liv.
Jeg har jobbet, grått, hata, elsket og mestret i et år på befalsskolen, og nå har jeg fått vinklene som beviser det.

Det kan ikke unngås å sies; jeg klikker i vinkler! Og ikke bare to, men hele tre.

Tre nydelige, perfekte og ikke minst fortjente vinkler som skal pryde uniformen min. Lenge.

Herregud, jeg har blitt befal. Shit. Da må jeg begynne å oppføre meg, da? Eller…?

Gradueringsseremonien var fantastisk. To F-16 overrasket oss mens vi stod oppstilt(!!!)
Før de kom dundrende over hodene våre, hadde det vært mistenkelig stille i flere minutter. Jeg tok meg selv i å lure på om Brigaderen hadde glemt det han skulle si, men jeg fikk fort avkreftet det da jagerflyvidundrene kom drønnende over hodene våre, og tilbake, og en gang til, og enda en gang!
Og det her vil man vil jo se, men det er ikke så lett under bremmen på den store, men veldig stilige høyhatten man får som sersjant.
Man vil egentlig hoppe opp og ned, hyle litt, vinke og skrike fordi det er så j*vla kult med JAGERFLY!! Etter en sniktitt på skolesjefen, som heller ikke kunne ha være å se, turte jeg også å se opp. Stoltheten svulmer i takt med tårekanalene. «Oh, shit. Jeg kommer til å grine snart».

Etter en veldig høytidelig gradueringsseremoni, setter Kaptein «En fest dere skal huske, og ikke bli husket for» på Top Gun. Dere vet, den sangen som ble brukt i introen til Jagerpilotene?
Uansett, storslagen musikk strømmer utover x-plass og etter å ha venta helt perfekt lenge sier skolesjefen de legendariske ordene: «Befalsskolekullet 2011-2012, tre av!»
Vi tar et steg bakover, griper tak i lua, kaster den i været og brøler.
«JAAAAAAAAAAAA!!!»



Jeg setter i å hylgrine gledestårer. Selvfølgelig. Jeg er jo en liten følelsessvamp som såpebobler over av glede. Etterpå ble det noen flotte grinebilder med maskara på haka og rødsvulmende kinn etter sippinga.

For anledningen hadde jeg invitert både familie og venner til Sørlandet. Min militærgrønne søster fikk ikke lov til å dra, for hun hadde for mye å gjøre på Ørlandet.
Men mine meget sivile foreldre dukket opp, og min halvsivile venninne takket ja til å være daten min på gradueringsmiddagen og festen etterpå.
Dessverre slo Murphys lov til, og premiedaten min, Linda, måtte melde avbud etter en meget akutt og smertefull tur hos tannlegen. RIP roten til tanna.
Så det så lenge ut til at jeg skulle fly solo på gradueringsmiddagen, og at setet ved siden av meg skulle være avslørende tomt og være ganske lite underholdene.

Så kommer en annen soloflyger inn i luftbildet, setter på meg fallskjerm, og soloflighten blir til et tandemhopp.

Jeg skal aldri hoppe i fallskjerm, men akkurat denne turen hadde jeg ikke noe imot. Snarere tvert imot.

Gradueringsfesten ble en fest jeg husker meget godt, men også en fest jeg tror mange av oss til bli husket for. Så da var det undervisningsmålet nådd, Kaptein Nørsett.
Jeg velger å ikke gå inn på detaljene, av hensyn til… alle.

Jeg avslutter med at det var tyngre enn vanlig å skulle stille opp klokken 9, og så vaske ut. Bilturen hjem var også ganske lang, men heldigvis var vi tre kompetente sjåfører som byttet på å kjøre.
Jeg kom hjem, la meg i senga og inntok verdens beste komastilling. Loddrett.

Jeg jobber fortsatt med å lande. Jeg tror jeg må gå bort og se på distinksjonene mine noen gang til, før jeg innser at jeg faktisk har blitt befal i Luftforsvaret.

P.S:

Humor.

1002 natt og grønne dager. Andre del.

Så kom FOS. Livredd for Kjevik satte jeg meg på bussen innover, og var ikke lite nervøs for hva som ville vente meg på opptaket.
Her møtte jeg heldigvis flere som meg, og den første uken av FOS vil jeg alltid huske som superkoselig, grensesprengende og helt sinnsykt forferdelig.
Feltuken er bare en eneste stor vannblemme for min del, og jeg mener fortsatt at de som mener at felt uken kun var koselig juger.

Jeg mener, det er ingen ting som er koselig ved å ta på seg iskaldt og VÅTT tøy om morgenen. Get real..

Jeg kom inn på befalsskolen, men linjen jeg hadde ønsket å gå hadde på mystisk vis forsvunnet. Dette er ikke en sak for blogg, men en sak for BESO. Så les der om du er interessert. Og det er du, det vet jeg.

På Kjevik ble jeg kjent med meg selv på en helt ny måte. På øvelser, på skolen, i fagene og blant menneskene.

Mamma lo høyt av meg da jeg jeg ringte hjem og fortalte at jeg hadde lært at jeg er sta, men dette var også en av tingene jeg måtte lære.
Jeg skal ikke skryte på meg noe og si at Kjevik var en dans på kamuflerte roser. Jeg slet mye, men jeg beit det i meg og kom meg helskinnet igjennom. Som sagt, jeg er sta.

Jeg var en av de heldige som fikk valget sitt når det kom til fagretning etter GBK.
Kontroll og Varsling på Mågerø hørtes bra ut for en teoretiker som meg, derfor var jeg henrykt da jeg bestod alle testene og fikk navnet mitt opplest som elev ved Grunnleggende kontroll og varsling ved Luftforsvarets kontroll og varslingsskole.

Etter juleferien dro jeg med en stadig like full Corolla til Mågerø på Tjøme, og var svært klar for skolebenken.
Etter flere uker(Les: Måneder) hvor samtlige i klassen satt som levende spørsmåltegn til alt vi lærte, begynte det endelig å synke inn hva vi dreiv med.
Åja, luftovervåking. Kult!

Vinterøvelsen kom og gikk, men på ungen måte ubemerka. Greit, jeg er ikke sen sterkeste fysisk, men jeg biter fortsatt tenna sammen og hopper i isvannet selv om jeg ikke vil. Det står jo i pensum.

Den siste øvelsen vi hadde på befalsskolen var med klassen på Mågerø, og noe helt annet enn øvelsene på Kjevik.



Jeg merket at både form og psyke har blitt mye sterkere enn da jeg gråt i et håndkle under feltuka på FOS.
Ja, jeg gjorde faktisk det.


Fra øvelsen med GKV. Tolvduker er mer utfordrende enn man tror.

Nå har jeg kommet inn på Spesialisering Varsling, og i bunn og grunn gleder jeg meg til å starte.
Jeg får bli på Mågerø, selv om jeg faktisk kunne tenkt meg et år på Sørreisa. Jeg får bli spesialist i noe, og det er akkurat det jeg har lyst til å bli.

På siste kameratvurdering tror jeg samtlige i klassen brukte ordet «engasjert» om meg.
Det er nok noe i det.

Jeg graduerer 20. juni. Da blir jeg sersjant.

1002 natt og grønne dager. Første del.

1000 tjenestedager.

1000 dager i militærgrønt eller kokkehvitt.
1000 grunner til å digge det jeg driver med.
1000 fullførte tjenestedager i det Norske Forsvaret.

I dag skriver jeg 1002. Jeg er 1002 ganger stolt.

Tjenesteeventyret begynte da jeg bestemte meg for å fullføre kokkefagbrevet jeg hadde begynt på. Jeg kjente flere som hadde vært lærling i militæret, og hadde trivdes godt med dette.
Personlig hadde jeg ingen formening om hva et liv i Forsvaret ville innebære, men det var visst noe i meg som fant ut at det uansett var lurt å søke.

Jeg stilte til intervju på Rygge Flystasjon i mai 2009. Midt i russefeiringa, men uten russebukse. Jeg ville jo ikke gi mine fremtidige sjefer feil inntrykk..
Intervjuet må ha gått bra, for jeg fikk som kjent jobben. Jeg fikk et spørsmål om jeg ville gå som sivil lærling eller om jeg ville ha med den militære biten. Etter litt betenkningstid fant jeg ut at dersom jeg skulle være lærling på en militærleir, så kunne jeg vel likegjerne ha med det militære.

Jeg har aldri gjort et smartere valg.

4. august dro jeg til Madla for å starte på rekruttperioden min. Jeg syntes selv jeg var veldig smart, for jeg hadde faktisk tatt flere joggeturer hjemme i skogen, og følte at jeg i hvert fall hadde gjort litt for å bli i bedre fysisk form.


En uke senere kastet jeg opp bak en busk etter første 3000-meter, og tiden jeg løp inn på var langt ifra imponerende.

Men vi hadde det moro! Jeg fikk god kontakt med de fleste i troppen min, og flere av dem snakker jeg fortsatt med i dag.
En av de anser jeg for å være en av mine nærmeste venninner. Nærmest som en tvilling jeg ikke er i slekt med.

Feltuken regnet bort, og jeg stusser litt over hvorfor vi ikke hadde skrumpfingre da vi dro hjem. Det kan ha vært fordi idet bussen kom, sluttet striregnet som hadde vart alle de fem dagene vi var ute.
Skarpskyttermerke fikk jeg tatt, og idrettsmerket fikk jeg også på mirakuløst vist rotet til meg.
Jeg forlot Madla noen kilo lettere, flere hakk stoltere, mer selvsikker og verdensmester.

På Rygge Flystasjon var jeg i begynnelsen usedvanlig konsentrert i mitt arbeid, og har fått høre senere at flere av kokkene syntes jeg rett og slett så litt sur ut.

Det gikk heldigvis fort over, og nå blir jeg overøst av klemmer og ønsker om at jeg må komme snart tilbake hver gang jeg er der.
På kjøkkenet på Rygge møtte jeg også en person jeg anser for å være en av mine beste kamerater.

Førstegangstjenesten gikk med på å surre rundt på leir sammen med verdens herligste mennesker.
Da jeg gikk igjennom den tunge perioden jeg ikke gidder å utdype, var denne leiren et fristed jeg kunne finne meg selv på nytt. Jeg hadde verdens beste støtteapparat, og alle menneskene rundt meg hjalp meg å bygge meg opp mot den jeg er i dag. Det er jeg evig takknemlig for.

Jeg fikk over til å være 2.års lærling, og fikk egen befalsforlegning. Dette betydde stadig mer ugang, og mye mer frihet.
Frihet, lite fornuft og uendelig med moro.
Underveis fant jeg ut at dette var noe jeg ikke ville gi slipp på. Jeg ville begynne på befalsskolen og bli en av disse med vinkler og stjerner på brystet. For meg virket de som gikk befalsskolen fullstendig uovervinnelige, og jeg kunne ikke tenkt meg noe tøffere enn å bli en av de med S på brystet.
Så jeg søkte Luftforsvarets Befalsskole, og fikk en innkalling i retur.

19. januar 2011 hadde jeg og min kjære medlærling fagprøven vår sammen, og vi kunne forlate kjøkkenet klissvåte av en skyllebøtte med vann, med godt bestått på papiret.
Jeg svevde 5 cm over bakken i en uke.

Deretter fikk jeg jobb på Lutvann i Oslo. Verdensvant som jeg var, så jeg ikke på dette som noen stor utfordring, og dro til hovedstaden med Corollaen overfylt av pjank jeg selvfølgelig trengte.
Jeg jobbet på Lutvann fra 10. februar, til dagen før FOS begynte.
Det var en utrolig lærerik tid. Jeg hadde min første selvstendige jobb som faglært kokk, og ble behandlet deretter.